Livet sett fra tavernaen
Friksjonsløse postkort om skriving, sorg og forelskelse.
kjaeresten. Vel vitende om at Nilsen trolig treffer en del kvinner (og menn) med sine refleksjoner over det å møte kjaerlighet som senior, mener jeg disse passasjene ikke har klart spranget fra det (tilsynelatende) private og selvopplevde til det som kan gis litteraert liv.
Da står det mer på spill når Nilsen beskriver det å stå med restene av sin egen far i hendene i urnenedsettelse. Hun skildrer hvordan hun samtidig er redd for å skitne seg til, mister grepet og «følte meg utilpass og dum med våte bukseknaer». De mange ambivalente følelsene og dunket da jeg-personen mister grepet på urnen, skaper en tragikomisk scene som rykker leseren ut av godstolen.
OG DET TRENGS. I en stor del av boken får jeg følelsen av å vaere leseren av en reisereportasje, snarere enn et romanverk. Hun skildrer vegetasjon og dyr på Kreta, vennskapet med en aldrende taverna-vert og arbeidet med å skrive en bok. Tidvis blir det blomstrende språket redusert til selvforelskede setninger som «Jeg skriver frem tjern hvor furutopper speiler seg og skyer driver i vannspeilet så vannløperne ser ut som de går på skyene. Jeg skriver frem frosker som kvekker, og rugder som flyr over tretoppene med den underlige lyden sin.»
Jeg setter også den imaginaere retsinaen i halsen over forsøkene på å beskrive flyktningkrisen med en klisjéaktig beskrivelse av alle mobiltelefonene som nå ligger på havets bunn. Skildringen av forfatteren som hver kveld går til tavernaen for å nyte souvlaki, men skjemmes av karbontavtrykket sitt, for så å tenke på skjebnen til tusenvis av båtflyktninger, burde fått redaktøren til å ta frem kraftig blanco-lakk og utestemme.
VEL ER DET VANSKELIG å skrive godt om en humanitaer krise, men i en bok som kretser om hovedpersonens egne anliggender og Sydentur, blir det lett ekstra platt. Som helhet er reisedagboken litt for enkel, konfliktsky og overflatisk til at dette blir en roman som skaper friksjon hos leseren. Jeg savner mer trøkk og nerve, slik som hos den franske filosofen som får meg til å se USA med et annet blikk og som gjør det med politisk kraft.