UKENS SERIØSE AVIS I
Hvis ikke VM i Bergen får flere til å sykle, bør vi alle føle oss snytt.
Kulturredaktør i Bergens Tidende DAG ÅPNER sykkel-VM i Bergen. Alle vi som har et putrende kjaerlighetsforhold til alt som har med sykling å gjøre, gleder oss vilt og er spente. Ikke bare på hvem som vinner temporittet opp til Fløyen eller om noen blir tatt i doping.
Like spente er vi på tiden etter mesterskapet, på hva det gjør med sykkelkulturen. Endringsvilje har ikke vaert Bergens fremste historiske egenskap, tror jeg vi kan si.
IRONIEN ER ÅPENBAR: Norges femte dårligste sykkelby skal arrangere klodens største sykkelmesterskap. For første gang siden oljekrisen i 1973 skal Bergen sentrum vaere bilfritt på dagtid, denne gangen i åtte dager.
VM er et dristig eksperiment. Takler bergenseren å skille seg fra egen bil, eller vil han gå til grunne i dieselabstinens? Vil han selv ta sykkelen fatt?
SYKKEL-VM ER EN kostbar affaere. Bergen kommune bidrar alene med 70 millioner kroner. Kommuner gjør ikke sånt helt uten å stille krav.
Den enkleste motivasjonen er at mesterskapet gir bergensområdet turistreklame. Det kompliserte kravet er at VM skal løfte Bergens elendige rykte og statistikk som sykkelby.
Å bruke skattepenger på et arrangement av denne størrelsen, i en idrett med så frynsete rykte, forplikter. Hvis ikke sykkel-VM gir konkrete resultater, flere sykkelveier, flere syklister og bedre sykkelpolitikk, har bergenserne god grunn til å føle seg lurt. I dag er sykling gjennom Bergen sentrum nifst.
ONSDAG KL. 10.45: Jeg sykler opp Vaskerelven, langs de 40 centimeterne med veibane som er forbeholdt syklister. Problemet er at veibyggerne i all sin visdom har gjort feltet usynlig, i grå brostein. Blir presset opp på fortauet av en drosje av typen Toyota RAV4 Flytt Deg, Dust.
SYKKEL-VM ER EN eksistensiell førerprøve. Bergen har vaert bloddopet på bilisme siden de store utbyggingsprosjektene startet på 1970-tallet. Byutvikling var den gangen preget av trist mangel på fremsyn og forståelse for kollektive og myke reisemåter. En by breddfull av trafikk er ikke bra for folk, fe eller samfunnsøkonomi.
Siden har både politikk og trafikk endret seg radikalt, og bybane og kø- prising har snudd opp ned på våre forestillinger om privatbilens posisjon. Men det å gjøre bergensk reisemønster sykkelvennlig, har vist seg mye vanskeligere enn politikerne hadde trodd.
ONSDAG KL. 13.00: Sykler sørover i sentrums flotteste sykkelfelt, i Lars Hilles gate, forbi Metis VGS. Ny asfalt, gul stripe, behagelig flyt. Hadde det ikke vaert for et titalls skoleungdommer som vrimler på kryss og tvers i traseen, samtlige har utelukkende blikkontakt med mobilen sin. Full stopp og mye passiv aggresjon i sykkelfeltet.
MÅLET PÅ SYKKELPOLITIKKENS suksess er hvor mange reiser som blir foretatt med tohjuling, hver eneste dag. Da Bergen kommune laget sin sykkelstrategi for årene 2010 til 2019, var sykkelandelen på tre prosent. Målet med hele strategien var å heve denne andelen til ti prosent ved planens utløp, om to år.
Hva er resultatet så langt? En sykkelandel som fremdeles befinner seg på det miserable tretallet. I Trondheim, som har nesten like mye møkkavaer og motbakker som Bergen, er sykkelandelen tre ganger større. Man kan trygt si at kommunens sykkelstrategi har feilet, så langt.
FOR VANLIGE JOBBREISENDE må dette vaere en gåte. Forholdene for syklister har vitterlig bedret seg. Byen har fått sykkelpolitikk, sykkelsjef, sykkelveier og elsykler i fleng. Årsakene krangles det om, hver eneste dag.
Et problem har vaert at tidsfristene i sykkelplanene har vaert alt for optimistiske. Blant annet skulle alle hovedsykkelrutene i Bergen vaert ferdigbygget for seks år siden. Om to år skal hver tredje offentlige parkeringsplass i sentrum vaere for sykkel. Tro det, den som vil.
Hybrisen har skapt et skjevt bilde av kommunens handlekraft, og undergraver sykkelpolitikkens troverdighet. Men jeg har en følelse av at motstanden mot å endre reisevaner også finnes i bergenserens kropp og sjel.
ONSDAG KL. 14.15: Prøvesykler Bergens kulturhistoriske rute: Torget–Bryggen tur/retur. Blir ubehagelig skvist mellom cruiseturister fra Skoltegrunnskaien og bussen til Knarvik. Området er flott og nyfeid til sykkel-VM, men egentlig en katastrofe som hverdagstrasé. Utrolig at de kranglet så mye om Bybanen her. Hvor er demonstrasjonene for sykkelfelt?
BERGENS SYKKELSTRATEGI er ambisiøs, men skjør. En kampanje for å gjøre veien bredere og himmelen høyere for syklister i alle aldre, kan torpederes på få sekunder av en egenrådig kondomkjører på flukt fra sin egen femtiårskrise.
Økt sykkelbruk skaper nye konflikter. Alle som spaserer langs Fjøsangerveien kjenner på dette hver dag. Syklisters mangel på folkeskikk og respekt for mykere trafikanter er en evig vannblemme. Å endre slike holdninger er en tung jobb, og bør vaere en høyere prioritert oppgave, ikke minst i sykkelklubbene.
Bergen har vaert bloddopet på bilisme siden de store utbyggingsprosjektene startet på 1970-tallet.
PROBLEMET ER AT kommunene blir stående litt for alene med den tunge oppgaven. Dersom regjeringen ønsker flere syklister på veiene, burde samferdselsminister Kjetil Solvik-Olsen (Frp) snakke like mye om sykkel som han gjør om motorvei. Og han burde snarest fjerne moms og avgifter på elsykler.
Prismekanismen er godt egnet til å endre folks reisevaner. Det viser salget av elbiler, som har økt kraftig de siste årene. Staten er altså ualminnelig raus hvis du vil kjøpe deg en BMW i3. Ønsker du deg derimot en elektrisk sykkel, får du ikke økonomisk drahjelp fra staten i det hele tatt. Absurd nok.
ONSDAG KL. 16.45: Jeg blir selv stående midt i sykkelfeltet utenfor jobben min i Media City Bergen og sjekker sms. Tre syklister blir tvunget ut i bilveien, med fare for knokler og krageben. Sistemann roper «idiot» etter meg. Vel fortjent.
SYKKEL-VM BLIR SIKKERT en fabelaktig opplevelse for hele bergensregionen. Men jeg er usikker på om det alene vil inspirere innbyggerne i hopetall til å sykle til skole, jobb og butikk, hver eneste nordavindsdag.
Sykkelpolitikk er slitsomt og langsiktig arbeid, som handler mer om å endre mentalitet enn å gjennomføre et fett mesterskap. Vi kan godt heie litt på politikerne og sykkelbyråkratene den neste uken og.