Her får de papirløse legehjelp på hemmelig adresse
Til dette helsesenteret kommer pasientene som risikerer å bli kastet ut av landet.
Ringeklokken kimer. Silje Aasgaard Olsen forsvinner raskt ned en mørk trapp. Hun kommer tilbake med en sped, ung mann
emed hettegenseren godt trukket over capsen. Med alvorlig mine tar han imot et ark med et stort syvtall på, og setter seg ned i venterommet.
Trygge omgivelser
Det er ikke gått mer enn en halvtime siden senteret åpnet dørene.
Vi befinner oss i lokalene til Helsehjelp til papirløse. På hemmelig adresse gir helsesenteret hjelp til mennesker som oppholder seg ulovlig i Norge.
Tilbake på kontoret
lar Olsen fingrene løpe over mobilskjermen. Hun prøver å gjøre to ting på én gang, innhente råd fra en spesialistlege og jakte etter en tolk som snakker kurdisk.
Blikket saumfarer tavlen, der en liste på vel 20 språk er hengt opp. En bunke med ubrukte bussbilletter i en gjennomsiktig plastlomme henger ved siden av.
– Det er torsdag ettermiddag, folk er opptatt med middagen, sukker hun unnskyldende.
«Pasienten kommer først»
Etter loven har papirløse kun rett til akutt helsehjelp. Det er imidlertid ikke ulovlig å gi helsehjelp, og hjelpere straffes ikke. Derfor bruker noen leger, sykepleiere og psykologer fritiden på å hjelpe mennesker som frykter å bli kastet ut av Norge.
Pasientene er alt fra studenter som blir vaerende i landet utover visumet, via arbeidsinnvandrere uten papirene i orden, til asylsøkere som har fått avslag. Å tallfeste hvor mange det gjelder er vanskelig, og mørketallene kan av naturlige årsaker vaere store. Det eneste tallet Utlendingsdirektoratet kan vise til, er et anslag fra 2010 på alt fra 18.000 mennesker og kanskje helt opp mot 56.000.
– Som lege vil jeg alltid ta pasientens parti, sier Hanne Heszlein-Lossius bestemt, med trykk på «alltid».
Til vanlig finner du henne ved Bergen legevakt. På fritiden er hun en av over
90 frivillige som lever etter det hippokratiske idealet: Pasienten kommer først. Alle som trenger medisinsk tilsyn, skal få den hjelpen de trenger.
Selve senteret er prisgitt gavmilde bidragsytere. I 2015 fikk senteret 800.000 kroner i gaver og tilskudd, mens i fjor hadde de
565.000 kroner å rutte med. At senteret møter mye velvilje, får låne utstyr og inngå billige avtaler, bidrar til at det overlever.
Men verken Heszlein-Lossius eller styreleder Silje Aasgaard Olsen legger skjul på at den økonomiske uforutsigbarheten fra