Trist sending fra sutrerådet
Hijab er én ting, men hvor kan man klage over de provoserende sendingene fra Kringkastingsrådets møter?
eanseelse gikk fløyten da hun påsto at så vidt hun visste, bestemte ikke kringkastingssjefen den redaksjonelle dekningen av bråket om programserien «Faten tar valget».
Thorbjørnsrud forsker for tiden på ytringsfrihetens status i Norge. Hun vil få en aha-opplevelse når hun støter på den ordningen som går under navnet redaktøransvaret. Med imponerende selvkontroll unngikk Thor Gjermund Eriksen alle fristende sarkasmer da han forsikret at det er han som er NRKs ansvarlige redaktør, og at han derfor bestemte også dette.
LENGE FØR DET FØRSTE programmet med hijabkledde Faten Mahdi Al-Hussaini var sendt, hadde Kringkastingsrådet mottatt flere tusen klager. Andre skrev og ringte direkte til NRK, mens noen tusen nøyde seg med å fylle sosiale medier med alt fra saklige meninger via tunge fordommer til kaldt hat. Det minst interessante er hvilke av protestene som kom til Kringkastingsrådet og hvilke til NRKs kundetjeneste.
Kanskje var bare en brøkdel av klagene hatefulle. Men i stedet for å skryte av at disse ble lagt til side, burde Kringkastingsrådet undersøkt hver enkelt av dem, og meldt til politiet alle som krysset grensen til det straffbare. Det gjorde kringkastingssjefen, og aere vaere ham for det.
KRINGKASTINGSRÅDET er oppnevnt av Stortinget og regjeringen, landets to viktigste objekter for journalistisk overvåking og kritikk. Blant de fire første som tok ordet i torsdagens debatt, var Fremskrittspartiets tidligere generalsekretaer, Høyres tidligere ordfører i Trondheim og redaktøren i den høyrekristne avisen Dagen. Fjerdemann var, lykkelig nok, en vararepresentant som vet hva redaktøransvar er, og som ikke ville vaere med på den selvopptatte klagingen.
Thor Bjarne Bore har vaert sjefredaktør i tre aviser, leder av Norsk Presseforbund og medlem av Ytringsfrihetskommisjonen. Med en slik innsikt er det ikke overraskende at han også er tilhenger av å legge ned Kringkastingsrådet. Som en effektiv femtekolonnist tok han derfor ordet for å understreke at klager mot NRK bør behandles av NRKs redaktør.
KRINGKASTINGSRÅDET LEDES for tiden av en like erfaren pressemann, og en jeg har like stor respekt for. Men tiden er kommet da Per Edgar Kokkvold bør innse at han ikke har klart å oppfylle ambisjonen om å vitalisere rådet og gjøre det til en intelligent kanal for respons til institusjonens ledere fra NRKs egentlige eiere – oss alle. Ber Kokkvold om at rådet nedlegges, er det håp om at regjeringen lytter.
Norge er antakelig alene i verden om ikke å ha noe offentlig organ som regulerer innholdet i mediene. Internasjonalt beskrives vår konsekvente selvdømmeordning som «den norske modellen». Denne modellen forstyrres av at Kringkastingsrådet omtaler seg selv, og oppfører seg, som noe det ikke er: Et klageorgan.
KRINGKASTINGSLOVEN SIER at rådet skal uttale seg om hovedlinjene for virksomheten. Disse hovedlinjene er ikke definert i loven, men det er vanskelig å tro at de påvirkes av en liten serie om en ung kvinnes demokratiske orienteringsløp, uansett hva hun har på seg.
Rådet har rett til å ta opp saker etter eget forgodtbefinnende, men nå er det skapt et inntrykk av at deres postkasse er en container for all organisert misnøye i landet. Med bredbåndets utbredelse eksploderte antallet klagebrev, ofte på grunn av regisserte kampanjer. «Bak skredet av reaksjoner sto ofte interesseorganisasjoner som f.eks. Med Israel for fred, Partiet Rødt, Kvinnefronten, La Ulven Leve», skriver rådets tidligere sekretaer, Erik Berg-Hansen, i NRKs egen historiske fremstilling.
5500 klaget på hijaben til Faten. 3700 klaget da Fredrik Skavlan for to år siden dristet seg til å stille kritiske spørsmål til lederen for et parti med nynazistiske røtter. Tallene sier ikke noe annet enn at folk flest har fått seg epost.
Norge er antakelig alene i verden om ikke å ha noe offentlig organ som regulerer innholdet i mediene.
konsesjon til å drive den første nasjonale, kommersielle allmennkanalen, ble de pålagt å opprette et eget programråd. Jeg satt der fra starten av, og smilte tilfreds da det ble lagt ned. Jeg satt også i Klagenemnda for kringkasting, og var minst like fornøyd da kulturminister Åse Kleveland avlivet den. Det gjorde hun under forutsetning av at alle kringkasterne sluttet seg til Pressens Faglige Utvalg (PFU), og respekterte selvdømmeordningen.
KJENNELSENE FRA PFU bygger på forsvarlig saksbehandling etter det kontradiktoriske prinsipp. Det finnes et sett av etiske normer, Vaer varsom-plakaten, som klagene skal vurderes mot, og det finnes saksbehandlingsregler. Kringkastingsrådet har ingen av delene. Rådets medlemmer ser ofte ikke alle klagene, og det er tilfeldig hvilke som blir diskutert.
Rådet har heller ingen instruksjonsmyndighet. Dømt etter ansiktsuttrykket til Thor Gjermund Eriksen under debatten torsdag, kommer de heller ikke til å få det så lenge han er kringkastingssjef. Det har han simpelthen ikke råd til.
Følg på twitter.com/svelle