Ytringsfrihet eller sutringsfrihet?

Student, juss og psykologi å klage på politiske temaer og kritisere politikere, mens de selv ikke løfter en finger for å engasjere seg eller vaere en forandring selv.Det er bra å ha meninger, men når meningene kun er negative og man ikke engang prøver å bidra til å endre det man er frustrert over til det bedre, så blir jeg, ja, irritert.

DET ER LETT Å SVARTMALE helsevesenet når media ofte trekker frem historier om leger som begår tabber eller svikt i helsevesenet generelt. Men så er det faktisk sånn at det hver dag er leger som gjør en fantastisk innsats, kloke valg og som redder menneskers helse. Hva med å trekke frem disse solskinnshistoriene? Hva med å gi ros til dem som står på hver dag for at du og jeg skal leve et langt og sunt liv?

Kommentarfeltet på sosiale medier er klagernes ytringsplass nummer én. Her kan man fyre løs med det ene og det andre man er misfornøyd med. Kanskje også litt personhets på toppen for å pynte på klagekaken man har gnidd utover kommentarfeltet. Jeg undres ofte hva disse haterne har for liv. De kan åpenbart ikke ha det bra med seg selv.

TAKKNEMLIGHET. Ett ord som burde nevnes oftere. Vi er født inn i en velstand vi tar for gitt. Bortskjemte og utakknemlige skal vi alltid fokusere på alt som er så ille, istedenfor å sette pris på at det faktisk er ekstremt mye bra i dette landet.

Å gi ros, nei, det er en ukjent greie for mange. Ikke vaer så sjenerøs da, for Guds skyld ikke gi noen en ekstra boost.

Selvsentrerte mennesker er det overflod av. De lever i en boble der alt som går dem imot skal skyldes på alt og alle andre enn dem selv. Og de klarer i hvert fall ikke å løfte blikket ut av tunnelen og registrere andres behov.