Den ensomme rytter
Fastlegene har behandlingsansvar for tilstander de har liten erfaring med.
Fastlege, førsteamanuensis ved NTNU Pasientene ønsker mer tid med fastlegen sin. Ikke bare har vi som pasienter behov for god behandling, vi trenger også å bearbeide de erfaringer vi gjør med sykdom, lidelse og funksjonstap. Til det trenger vi en lege som kan lytte og forstå, som kan gi stillhet til samtalen slik at det vi føler og tenker kan få komme til uttrykk; ikke som presise fakta, men som det undrende og utforskende vi trenger i vårt nye liv preget av sykdom.
DEN UNGE LEGEN som nylig er klekket ut fra sitt seksårige medisinstudium og i tillegg har 18 måneders veiledet tjeneste, må forholde seg til såkalt evidensbasert praksis og KOPF – to baerende idealer innenfor allmennmedisin. Evidensbasert medisin kom som et nødvendig innslag for at forskningsresultater raskere skulle komme til nytte i klinisk virksomhet. Mange behandlinger var basert på gammel vane og tro.
Problemet er at symptomer alltid blir beskrevet gjennom filtre med masker av ord og språk. Smerte for en er ikke smerte for en annen. Noen har ikke ord for det kroppslige, andre har ikke ord for følelser. Dette skal fastlegen fortolke og sette inn i en klinisk beslutning. Menneskelig kommunikasjon lar seg ikke kategorisere og anvendes direkte i en evidensmodell.
KOPF STÅR FOR Kontinuerlig, Omfattende, Personlig og Forpliktende – skandinavisk allmennmedisins credo. Naermere et ekteskapsløfte er det vanskelig å komme. Men Omfattende blir fort Oppofrende, Personlig blir fort Privat, Forpliktende blir fort Selvfornektende. Å finne balanse i disse ideale fordringene, krever at man blir kjent med ytterlighetene og evner å plassere seg noenlunde i midten – i hvert fall på det jevne. LIKEVEL – NÅR DET BESTE jeg har gjort for noen av mine pasienter er å skaffe dem bolig og jobb, er det altfor åpenbart at sykdom og helse er relatert til andre livsforhold enn medisinsk diagnose og behandling. I møte med mennesker er det nettopp dette vi ser, og ønsket om å kunne hjelpe på andre områder enn mitt snevre fagfelt forsterkes.
Fastlegene sitter alene på sine kontor med pasienten. Muligheten for å diskutere med kolleger er liten. Saksforhold, vurderinger og beslutninger tas med pasienten alene. Pasientens angst, misnøye, fortvilelse, sinne må legen møte uten kolleger å støtte seg til. «Gjør jeg en feilvurdering nå, har jeg oversett noe, er det noe jeg ikke forstår?»
SOM UNG SYKEHUSLEGE vil det alltid vaere en kollega innen rekkevidde som kan avlaste, en rask telefon til bakvakt, en kort diskusjon på bakrommet med annen ung kollega. Trøst når man har opplevd noe opprivende, som leger og helsepersonell med nødvendighet møter. Trøst når man har gjort en feil.
Som fastlege sitter man alene og møter sine feil omtalt på legelisten.no, heldigvis sjeldnere som påtale fra Fylkeslegen. Negativ omtale og omdømme får man ikke bare om man begår feil, men også dersom en vurdering og beslutning går mot pasientens ønske, som f.eks. å underkjenne pasientens kjørehelse. Da er veien kort til «elendig lege …» på legelisten.no.
FORBEREDER STUDIENE den unge legen til dette arbeidet? Selvsagt ikke. Arbeidet som fastlege laerer man seg ved å arbeide som fastlege, møte de utfordringene som kommer. Men spesialutdanning innen allmennmedisin, i gruppeveiledning med jevnaldringer i karriereløp og kurs gjennom fem år gjør oss bedre rustet.
Tyngden i arbeidet er saerlig stort de første årene, da gjerne samtidig med etablering av familieliv. Den økonomiske kostnaden er stor. En praksis i dag koster 1–1,5 millioner kroner på toppen av huslån. Studielånet blir «småpenger». Samtidig er inntjeningen som ikkespesialist lav, og arbeidsbelastningen med vakt og overtid betydelig. Vi snakker om arbeidsuker på 45-60 timer samtidig med omsorg for egne småbarn og en partner.
Publikum møter fastlegen med krav etter modell fra varehandelen. Det skal ikke vaere ventetid.
DET BETENKELIGE I DAG er ikke bare at belastningen i yngre år er overvettes stort, også de eldre erfarne legene varsler om uforholdsmessig stort arbeidspress.
Så hva ønsker vi av våre fastleger? Helsetjenestens innhold og organisering er et av våre fremste uttrykk for kultur og sivilisasjon – et uttrykk for menneskeverd. Dagens teknologi og samfunnsordning stiller krav, og vi skal akseptere at de ikke bare stiller krav til legerollen, men faktisk også til pasientrollen. Politiske tiltak må bygge og forankres på aktørene. Selvsagt pasienten, men faktisk også på profesjonene som gjør tjenesten.
Som fastlege sitter man alene og møter sine feil omtalt på legelisten.no.