Evangeliet ifølge Bjørn Eidsvåg
Det platte og det evangeliske i ikke helt vellykket forening.
FINS DEN ENESTE RETTE TRO? I så fall ligger Bjørn Eidsvåg helst dårlig an. Men det er tidvis en svir å høre ham legge ut om sitt eget trosliv fra barnetro via ungdomstro til teologistudenttro og etter hvert skepsis.
Patent teologi er dette absolutt ikke. Men så har jo heller aldri de som beskjeftiger seg med teologi utmerket seg ved å stille de store, kritiske spørsmålene ved det de holder på med.
FORESTILLINGEN etterlyser Eidsvåg en Jesus han kan leve med.
IOg stykket slutter med at han finner ham. Men da har han langt på vei gjort frelseren til sin egen og religion til en ren privatsak, hver mann sin Jesus.
I så fall kan vi stenge kirkene og overlate til den enkelte å skape sin frelser – noe som utvilsomt appellerer til mange i de søkendes tid.
LIKEVEL ER DEN siste delen, hvor det seriøse får en stadig større plass og predikanten Bjørn Eidsvåg stiger frem, den klart beste og mest givende delen av forestillingen.
Teologene får mene hva de vil om denne Jesus-varianten, men mange vil nok kunne slutte seg til dette bildet av en guddommelighet preget av godhet og tilgivelse, kjaerlighet og toleranse.
DEN AVSLUTTENDE bønnen, naermest en appell til det beste i mennesket, kunne mang en menighet tatt til seg ... hvis det bare ikke var at den er grunnlagt på en sterk tvil på sentrale dogmer i kirken – som jomfrufødsel, hvorvidt Jesus døde for våre synder, troen på – for ikke å si: trusselen om – helvete, arvesynden, fortapelsen og annen styggedom maktkirken alltid har truet oss med. OG FOR DEN DEL; hvis vi skal frelses ved troen alene, hvorfor da dette stadige maset om gode gjerninger? For disse «evige sannhetene» får gjennomgå. Heller ikke himmelen har Eidsvåg saerlig tro på, men ett vet han: Hvis himmelen fins, må den i hvert fall åpne seg for alle som har hatt et helvete på jorden!
SKAL EIDSVÅGEVANGELIET oppsummeres i ett ord, må det vaere kjaerlighet. For ham står dette så sterkt at om noe i Bibelen eller andre religiøse skrifter står i veien for kjaerligheten, må ordet vike. Tilbake står Pauli ord om tro, håp og kjaerlighet og kjaerligheten som det aller største.
Dette er religion for folket, og i denne merkelige statskirkepresten (!) har vi fått vår profet. Påpekningen hans av at Jesu visjon om Guds rike må gjelde alle, uten forskjell, gjør ikke evangeliet dårligere.
MEN FORESTILLINGEN har også en annen del, hvor klassiske fordommer og plattheter får råde. Med seg på scenen har Eidsvåg Svein Tindberg. Vekselspillet mellom dem er godt, men produktet svakt. De lar oss følge hovedpersonens trosutvikling og skiftende Jesus-syn fra barndom og fremover. HER ER DET SAERLIG indremisjonen, naermere bestemt menigheten i Sauda, som henges ut til spott og spe. Lettvinte morsomheter florerer, og publikum – en interessant blanding av ungdom og godt voksne – skal lokkes med på løyene. Men mye av denne bedehushumoren blir så banal og billig at selv en ikke-troende som jeg, kjenner den flaue smaken.
Der Tindberg, som har fremført bibeltekster hele landet rundt, burde kunnet bidra til å opprettholde et visst nivå, er han med sine overdrivelser faktisk den verste.
SYND, FOR NÅR ALVORET får slippe frem, gir det forestillingen tyngde og – om jeg kan bruke et slikt ord – skjønnhet.
Ellers veksler showet (som dette lenge er) fint mellom monologer, dialoger og Eidsvågs egne sanger (nyskrevne og eldre) ypperlig kompet av hans eget band. I sum blir det, tross alt, en kveld til ettertanke.
Teateranmelder i BT