– Jeg tillot m å kjenne på f
Hans høygravide kone fikk påvist hjernesvulst tre dager før termin. – Jeg satt der med min nyfødte sønn i armene og følte hele min verden var gått i grus, sier Øystein Kindervaag
– Det er gått to år siden du mistet dine kone Solveig Kindervaag. Da var Aron blitt tre og et halvt år. Hvordan har dere det i dag, du og vesle Aron?
– Vi har det ganske bra. Aron trives godt i barnehagen og er blitt en utadvendt, aktiv liten gutt. Selv er jeg tilbake i jobb, men går fortsatt til psykolog for å bearbeide opplevelsene mine de siste årene.
–Din kone fikk kreft, du fikk tung depresjon. Kom depresjonen først etter at hun døde? – Da alt pågikk, tillot jeg meg ikke å kjenne på følelser. Min rolle var å ta meg av henne og min sønn. Depresjon fikk jeg vel allerede da jeg satt der med min nyfødte sønn i armene og hun ble trillet vekk. En fødselsdepresjon rett og slett. Jeg hadde ingen kjaerlighet til gutten, hadde bare lyst å gi ham vekk. Det var grusomt.
– Torsdag deltar du på et arrangement i Litteraturhuset om hva som skjer med pårørende når noen rammes av kreft. Hvilket budskap kommer du med?
– Når noen får kreft, blir all fokus på den syke. Slik må det vaere. Det er beintøft å bli syk, men det er også beintøft å stå ved siden av. Vi som er der, trenger å bli fanget opp og gitt et tilbud. Hvis naermeste pårørende faller sammen, blir han eller hun ikke lenger til støtte for den syke.
– Er dette sykehusets ansvar, mener du?
– Sykehuset har prest og sosio-