Kunsten å vende hjem
– Jeg har kommet inn i en varme som jeg aldri hadde forestilt meg, sier Cecilie Løveid.
Forfatteren trodde aldri hun ville flytte hjem til sin barndoms by – og i hvert fall ikke blomstre her. Etter seks år i Gamle Bergen virker imidlertid tilvaerelsen nesten idyllisk.
På bordet ligger «Vandreutstillinger», den blodferske diktsamlingen som nå belønnes med positive anmeldelser og er kandidat til Brageprisen. Nominasjonen kom før siste punktum var satt. Etter et langt forfatterliv har Løveid fremdeles blandede følelser når et nytt verk utgis.
– Når boken din er fersk er det nesten som å ligge på klinikken med et nyfødt barn. Du er veldig sårbar, sier hun.
– Helst skal man gå forsiktig, men i stedet kjakser man med reising, intervjuer og opplesninger. Man blir et lite sirkus – men det skal ikke folk merke for mye til, for de vil jo ha en liten flik av det personlige.
– Får de det?
– Der er nok en god avstand fra meg til diktene. Du får ikke hele meg, men du får noe av det beste av meg.
Liten bok, mye research
I «Vandreutstillinger» får man ikke bare Løveid, men mange andre også. Boken er så spekket med navn og referanser at forfatteren mener hun burde vaert arrestert for «namedropping». På salongbordet ligger stabler med bøker fra researchfasen.
– Det kan vaere et ganske stort arbeid å skrive et lite dikt, sier Løveid.
Hun blar opp i en kunstbok og viser oss noen skriblerier rundt et av bildene. Notatbøkene hennes er fulle av det samme – korte passasjer og løsrevne setninger som kanskje kan finne veien inn i et dikt eller et skuespill.
Uleselig skrift
Til tider er håndskriften uleselig, også for forfatteren selv.
– Altså, er det så farlig? Som oftest er her noe som kan brukes og veldig mye som ikke kan brukes. Det som er viktig er å holde tanken levende.
Hun kan våkne midt på natten med noen formuleringer som bare må skrives ned.
– Da kommer ditt indre liv frem, på en eller annen måte, og du gjenkjenner at der er noe poetisk ved det. Der er liv i det, liksom.
Tidlig start, langsom triumf
Kanskje var det dette hun lurte på, 16-åringen som i 1967 sendte sine dikt til Jan Erik Vold med bønn om tilbakemelding. Var det liv i dette, liksom? Tekstene kom tilbake med små blyantkryss som markerte alt Vold syntes var bra. I motsetning til mange andre, holdt han ikke alderen mot henne.
– Da jeg var 16 år var jeg allerede den jeg er nå, sier Løveid.