Cecilie Løveid
– Men du vet, man blir ikke trodd. Mitt indre sto ikke i forhold til det som var der ute av bemøtning.
Kritikerslakt
I Bergens kunstnermiljø fant unge Løveid likesinnede. Alt en kunstner trenger, mener hun, er en liten krets som anerkjenner det man driver med. Den tryggheten var god å ha da debutromanen «Most» og de neste bøkene ble møtt med bred skepsis og avvisning. Stempelet «vanskelig tilgjengelig» fulgte henne lenge etter at hun forlot romanen til fordel for dramatikk og lyrikk.
– Jeg skal ikke påstå at alt jeg laget var genialt, men det er ikke så veldig gøy å ha premiere på Nationaltheatret og så leser du i Aftenposten etterpå at «stykket startet med gregoriansk munkesang og det skulle jeg ønske det hadde fortsatt med i to timer til.»
En rekke teatersuksesser og tre Ibsen-priser senere er det Løveid som kan le sist. Det gjør hun også. Som eneste nålevende forfatter er hun innlemmet i Nasjonalbibliotekets utstilling «In spe», om forfatteres kreative barndom.
– Det var litt sånn, nå står du på aettestupet, gitt!
– Får du lyst til å vende deg tilbake til dine verste kritikere og vise dem fingeren?
– Ja, men de er jo temmelig døde! Yes!
Fra fiskere til terroristen
Latteren rommer også alvor. Fremdeles ser Løveid seg nødt til å understreke det selvsagte: At hun virkelig ønsker å kommu-