Får kritikk etter dødsfall

Bildene avslørte at pasienten var i livsfare og trengte operasjon. Ingenting ble gjort.

Øyeavdelingen på Haukeland universitetssjukehus oppdaget at en pasient hadde livsfarlig utposing på en blodåre i hjernen, men øyelegen varslet ikke nevrokirurgene på sykehuset. To år senere sprakk utposingen, og mannen døde av hjerneblødning.

Oppdaget på bilder

Slik er historien beskrevet i fylkeslegens rapport:

For litt over to år siden bestilte en overlege på øyeavdelingen CT-undersøkelse av en pasient. Det ble tatt bilde av hode, halse, bryst og buk.

Da resultatene var klare, var overlegen reist på ferie og overlot til en fersk underordnet lege (LIS-lege) å følge opp.

CT-bildene avslørte

blant

eannet at mannen hadde utposing på en blodåre i hjernen. En slik utposing eller aneurisme er livsfarlig hvis den sprekker. Blir en aneurisme oppdaget, skal en nevrokirurg vurdere om den lar seg operere.

Den ferske LIS-legen konfererte med lungelege, urolog og fastlege om andre funn i CT-undersøkelsen. Men nevrokirurg ble ikke kontaktet om aneurismen.

LIS-legen omtalte funnet i et journalnotat som fastlegen fikk, og overlegen ble orientert.

Utposingen i hjernen ble ikke nevnt da pasienten kom på ny øyekontroll.

Stor hjerneblødning

Drøyt to år senere fikk pasienten plutselig nedsatt kraft i venstre side og fikk problemer med å snakke. Mannen ble sendt med luftambulanse til Haukeland, der det raskt ble konstatert at han hadde en stor hjerneblødning. Han døde på sykehuset kort tid etter.

Da Nevroklinikken sjekket mannens journal, så de at den livsfarlige utposingen var oppdaget to år tidligere, uten at noe var gjort med det. Nevroklinikken varslet fylkeslegen, som konkluderer med at øyeavdelingen brøt loven.

–Helsehjelpen mannen fikk var ikke faglig forsvarlig. Nevrokirurg skulle vaert varslet. Ansvaret ligger hos avdelingsledelsen, som ikke har sikret at alle legene er tilstrekkelig kjent med rutinene for alvorlige bifunn, skriver assisterende fylkeslege Sjur Lehmann.

– En tragisk sak

Fylkeslegen mener overlegen, ikke den unge LIS-legen, hadde overordnet ansvar for oppfølgingen,