Cecilie Leganger ble stjerne over natten. Oppstyret som fulgte, ble for mye for henne.
12. desember 1999. En thriller av en VM-finale i håndball på Lillehammer vil aldri bli glemt. Cecilie Leganger (42) gjør det i alle fall ikke.
«Verdens beste keeper gjennom tidene». Det er merkelappen hun har fått. Leganger ble kåret til den beste i seks av de åtte mesterskapene hun var med i, før hun trakk seg tilbake fra landslaget.
Leganger var den første norske spilleren som vant Champions League, og ble forgylt overalt hvor hun lukket målet.
I finalen for 18 år siden satt 1,2 millioner mennesker foran TVskjermene da Norge spilte mot Frankrike og vant 25–24.
Avgjørelsen den gangen kom etter fire ekstraomganger.
Nå forteller hun for første gang på mange år om det få visste: At hun var syk.
Hun ser akkurat lik ut, med lys hestehale og lugg, som da hun herjet med motspillere i glansdagene. De store prestasjonene hun leverte, har heller ikke falmet. Åttendedelsfinalen mot Ukraina under det samme VM i 1999, da hun reddet åtte straffekast, 33 av 52 skudd og fikk en redningsprosent på 63, står solid i minneboken.
– Et glass vann? Leganger har hentet drikke. På den andre siden av bordet i kontorlandskapet naer Bryggen i Bergen, sitter Oddvar Bjørnestad. Det er treneren som fulgte henne i tykt og tynt gjennom en lang karrière, og som hun samarbeider med i jobbsammenheng også i dag.
De to og to psykologer har startet firmaet Nye livskrefter, for å hjelpe folk som trenger å komme tilbake til jobb, enten de har hatt hjerteinfarkt eller kommer ut av fengsel.
De skal bruke alt de har laert gjennom idretten, på Hvermansen. Leganger selv opplevde sterk støtte da hun var skadet.
De er smittende entusiastiske når de forteller om prosjektet.
Gode vibber
Utenfor vinduene er det hustrig vaer, lette snøfnugg daler ned.
– Nå fikk jeg gåsehud, faktisk, utbryter Leganger.
Hun må kjenne på armen sin. Da vi nevner VM-finalen i 1999, strømmer minnene på.
– Finalen gir utrolig gode vibber. I hodet mitt har jeg folkefest, det er pirrende, spennende øyeblikk som sitter som klistret.
Hun forteller om laget som Marit Breivik hadde overtatt i OL-året 1994, men på den tiden var det ikke gitt at det skulle bli VM-gull i håndball.
Bjørnestad bryter inn
for å fortelle om en kvinne han observerte i Håkons Hall på Lillehammer. Hun la seg fremover på tilskuerplass og sa: «Nå orker jeg ikke mer. Nå må det ta slutt.»
– Senere fikk jeg høre av davaerende håndballpresident Karl Arne Johannessen, som også er lege, at det var kommet inn folk til sykehusene med alle slags stressymptomer og hjertelidelser, forteller han.
Ville bare ha det overstått
For Cecilie Leganger skulle finalen bli både mareritt og glede. For det bare den innerste kjernen visste, var at hun følte seg elendig.
– Jeg hadde nesten ikke sovet natten før finalen. Jeg lå og kjente på vondt i halsen, og jeg brygget på influensa. På slutten av kampen var jeg helt tom og klarte nesten ikke å stå på bena.
Dagen etter finalebragden på hjemmebane lå hun utslått i sengen med feber.
Ferskingen ble en sensasjon
Som tenåring og 1. divisjonsspiller i Fyllingen ble unge Leganger hentet inn på landslaget av trener Sven-Tore Jacobsen. Hun var 17 år. Gjennombruddet kom i 1993, da hun