Frode Bjerkestrand
Fløibanen er historien om Bergen på godt og vondt. I januar fyller den 100 år.
HVIS DU IKKE var klar over det: Den 15. januar 1918 var det et inferno av nysnø i Bergen. På vaerstasjonen på Fredriksberg målte de snøen til 75 cm dyp og temperaturen til syv grader under null.
Det var altså ingen god dag å åpne Bergens, Norges og Nordens nye attraksjon på. Men Fløibanen ble dratt i gang akkurat denne dagen, med flosshatter, høye glass og skingrende bergenstaler til.
Grunnen til at jeg vet dette, er at det står i den ferske boken «Historien om et bergensk ikon» av Jo Gjerstad, Jørn Lekve og Ola H. Grytten. Trioen har laget et verdig og kunnskapstungt kompendium om banens kronglete og hendelsesrike historie.
FLØIBANEN FORTJENER en sånn bok, og en skikkelig feiring på bursdagen. Banen ligger der rett under nesen på oss bergensere. Vi tar den kanskje litt for gitt, og den havner lett i skyggen av andre og mer trøblete bergenshistoriske symboler, som Bryggen og Torget.
Det er urettferdig. For alle formål er Fløibanen en suksess. Ikke på grunn av alt skrytet på Tripadvisor og de stadig svulmende bunnlinjene. Men fordi den er livslinjen til noe av det fineste Bergen har: Byfjellene. Den knytter byen direkte til natur, skog og fjell, og er dermed også Bergens faste leverandør av folkehelse og bedre humør.
Fløibanen er byens statussymbol. Den utstråler ambisjon, risikovilje og ingeniørkraft denne byen ikke har sett altfor mye til de siste 100 årene. Bortsett fra Bybanen, da.
WALDEMAR STOUD PLATOU (1868 – 1930) var direktør ved Hansa Bryggerier og leder av Turistforeningen i Bergen, og dermed selvskreven som første leder for Fløibanen. Han forfattet følgende tale til Fløibanens åpning:
«Kom en Søndag med Høimessen på Fjeldet, med Udsyn til Snefjeld og Snaufjeld, til Fjord og Hav, saa skal De laere aa kjende de Magter, som skaber Bergenseren, øger hans Initiativ og Energi (...), men som ogsaa suger sig fast til hans Sjael, saa han alltid laenges hjem igjen i sin store Kjaerlighed til Fødebyen».
Patosen her antyder at Platou var i overkant stolt. Men historien om Fløibanen handlet ikke bare om vilje og suksess. Banen ble til i noen av Europas mørkeste år, og debattene rundt åpningsdagen bar sterkt preg av dette.
IDEEN OM EN BANE opp Fløyfjellet ble lansert i de økonomisk løsslupne 1880- og
1890-årene, da Bergen ekspanderte kraftig. Men den ble realisert da Europa var på tampen av den katastrofale første verdenskrigen.
Det gjorde Fløibanen til et omstridt prosjekt. Debattene foregikk med temperatur omtrent på dagens bybane-nivå. I 1912 sto krangelen mellom de som ville ha en skråstilt bane fra sentrum til fjells, og de som ville ha en trikk snirklende i
45 minutter fra Kalvedalsveien til Fløyens topp. Man skal kanskje vaere glad den sistnevnte leiren ikke vant.
STERKEST VAR FRONTENE i politikken. Høyresiden var begeistret, og hyllet prosjektet fra start til mål. Venstresiden var fnysende skeptisk. Det er kanskje ikke så rart. Bybrannen i 1916 hadde rasert halve byen, og mange mennesker var i dyp nød. På toppen av dette kom verdenskrigen, og satte norsk og bergensk økonomi under sterkt press.
For de fattige var dessuten billettprisene uoverstigelige. Venstresiden mente det var direkte uansvarlig at kommunen skulle bruke skattepenger på å vaere partner i et selskap som skulle drive fjellbane for de rike.
SOM MANGE ANDRE byggeprosjekter på Vestlandet gjennom tidene, viste de opprinnelige budsjettene seg å vaere helt bak mål.
Opprinnelig skulle banen koste 300.000 kroner. Sluttprisen ble godt over 800.000 kroner, som ifølge forfatterne tilsvarer 200 millioner av dagens kroner. Ikke rart arbeiderklassen og venstresideavisene mente Fløibanen var meningsløs pengebruk.
Men det var ubøyelig vilje i de bergenske styrerom den gangen, og Fløibanen virket som en besettelse for byens borgerskap. Banen var unektelig en attraksjon, og ble omtalt over store deler av Europa. I de neste tiårene slet banen likevel med labre passasjertall og like skuffende inntekter.
PARADOKSALT NOK var det krigsårene 1940–45 som var med på å gjøre Fløibanen til allemannseie. På grunn av okkupasjonen var folks frihet til å reise sterkt begrenset, og bergenserne vendte tilbake til Byfjellene og Fløibanen i tusenvis.
I nyere tid har Fløyen og banen vaert utsatt for mange rare ideer. Den mest eksotiske var kanskje planer fra 1974, da er gruppe kreative menn som kalte seg «Fløifjellets venner» ønsket å bygge bilvei helt frem til Fløibanens endestopp, med parkeringsplass til et par hundre biler og en campingplass. Pluss et gedigent hotell i panoramaglass i skråningen nedenfor Fløirestauranten.
Gruppen fikk raskt klengenavnet «Fløifjellets uvenner», og tegningene deres ble begravet i ironi og avvisning. Like greit, kanskje.
Slike anekdoter gir en fin kontekst til historien om Fløibanen, og burde fått en større plass i boken. Min første tanke etter å ha lest den, er at tekstene er preget av for mye bedriftsøkonomi og for lite fortelling.
Fløibanen er en viktig historie om Bergen. Ikke bare fordi den handler om byens dype sosiale og politiske skillelinjer, og om det velstående borgerskapets markeringsbehov og makt. Men også fordi bergensk gründerskap den gangen handlet om å skape bedre livskvalitet for de fleste, ikke bare om kortsiktig gevinst.
Kall det gjerne lokal samfunnsånd. Skulle gjerne sett mer av den i våre dager.