På denne skolen er fire av seks førsteklassinger fra Syria og Eritrea. – Uten dem ville miljøet på skolen vaert mye fattigere, sier oppvekstsjefen.

– Kom Jonas. Vi skal kjøre tog, sier syriske Darine (5) til den eneste innfødte sogningen i klassen.

De setter seg sammen i en lang kjede før de suser av gårde nedover den islagte skråningen. Det er friminutt på Sagatun skole i Balestrand. For de seks førsteklassingene er gleden over vinteren stor. Tre av dem er fra Syria, en fra Eritrea og en fra Sverige.

– Å ha så mange nasjonaliteter i en klasse er utfordrende, men alternativet er mye verre. Da ville den ene norske i klassen ikke hatt noen jevnaldrende å vaere med, sier Kari Rønnestad, oppvekstsjef i Balestrand kommune.

Gleden over å bosette

Hun står ute på skoleplassen og følger med på leken sammen med kontaktlaerer Helga Ese Haugen. De forteller at de syriske elevene snakker arabisk i friminuttene og at de derfor har større problemer med å laere seg norsk enn eritreeren. Nivåforskjellene i klassen er også stor, og en må operere med to ulike lesebøker.

Ulempene oppveies imidlertid av alle fordelene.

– Vi blir så glade hver gang vi får vite at vi skal bosette flyktninger. Uten dem ville miljøet på skolen vaert mye fattigere. Vi ville også måtte si opp mye folk, forteller Rønnestad.

– Men hvor er det blitt av alle de norske?

– Det er ikke folk igjen i fruktbar alder. Så enkelt er det, sier laerer Haugen og legger lattermildt til:

– Ja, vi er ferdig med den slags.

Reiste over Middelhavet

Det er i dag knappe 1300 innbyggere i Balestrand. Utviklingen er svakt nedadgående. Tall fra SSB viser at i perioden 2014 til 2017 flyttet 65 norskfødte fra kommunen. Flesteparten opplyses å vaere ungdom som har fullført den lokale skolegangen.

Heldigvis for den lille sognekommunens del har de fått påfyll av innvandrere. Totalt er det kommet 47 tilflyttere fra denne gruppen i perioden. Bare i 2015 og 2016 kom det 35 syrere.

En av dem er 39 år gamle Fadi Sankari fra Damaskus.

– Folk her har vaert veldig snille med oss. De hilser alltid, og vi har fått mye hjelp, sier han.

To år er gått siden han og familien kom hit første gang. Det første han husker var stillheten, som var så annerledes enn det han var vant til fra hjembyen Damaskus. Og det evigvarende sommerlyset som gjorde det så vanskelig å sove.

Reisen til Norge hadde vaert strabasiøs. Først hadde han flyttet med familien til Egypt, men der var det ikke arbeid å få. Han forteller at han i 2014 satte han seg alene sammen med 115 andre personer i en overfylt båt. Ferden varte i ni dager og endte i Italia.

– Det var ikke mye plass å bevege seg på. Kapteinen sa til oss at han ikke kunne snu hvis noen falt over bord. Vi var redde, spesielt om natten, sier Sakaria, som fikk opphold og deretter familiegjenforening etter å ha tilbrakt et drøyt halvår på mottak på Vassenden i Jølster.

Tenkte på barna

I et lite hvitt hus midt i Balestrand sentrum har Fadis kone, Taghreed, laget til et