Mathias Fischer
Et forsøk på å snu kjønnsrollene endte akkurat som fryktet.
IKommentator i Bergens Tidende ÅR HAR SAMBOEREN MIN og jeg ført vår egen lille likestillingskampanje. Hun har stått for innsjekk på hotellet, tatt regningen på restauranten og betalt for drosjeturen. Vi ville se om noen reagerte, og kanskje gjøre en liten jobb for å endre holdninger.
Igjen og igjen er jeg blitt møtt med rare blikk, for ikke å si hånende kommentarer.
SENEST I LUFTEN på vei til Oslo forrige søndag. Hun fant frem lommeboken for å kjøpe to brusbokser. En Cola Zero og en Sprite. «Skal han ha Sprite?» sa flyverten, som om jeg ikke er mandig nok før jeg bestiller en IPA. «Og så skal han ikke betale heller?» Han lo mens han naermest viftet bort pengene. Når hun måtte betale, da kunne det like gjerne vaere det samme. Brusen fikk vi gratis.
Akkurat det siste var uvanlig, men resten av historien er ikke unik.
SOM DA HUN LA pengene på bordet, og servitøren overrasket spurte «Zusammen?» fordi hvis hun betalte, måtte det vel vaere fordi vi skulle splitte regningen, eller kanskje måtte hun reddes fra den gjerrige daten.
På omtrent hvert eneste hotell har resepsjonisten henvendt seg automatisk til meg, selv om hun sto naermest skranken og klar med kortet.
FØRST SÅ JEG PÅ det fra kvinnens perspektiv. Jeg tenkte på hvor nedlatende det var at kvinner liksom ikke skulle klare eller ønske å bidra, at det forventes at de skal plassere seg i bakgrunnen mens mannen ordner opp.
Det endret seg da drosjen stanset utenfor leiligheten i sommer. Etter ti dager med forvirrede søreuropeere som alltid henvendte seg til meg ved innsjekk, var det en bergensk drosjesjåfør som ble dråpen.
Han rakte kortmaskinen mot meg. «Hun betaler», sa jeg. Og da kom de. De hånlige kommentarene. «Så han er ikke en gentleman, han?» spurte han henne lattermildt.
NÅ VAR DET IKKE lenger fascinerende. Det var provoserende og ubehagelig. Jeg følte meg ille til mote. Jeg hadde begynt å ta det til meg, og merket at jeg faktisk brydde meg om hva disse fremmede menneskene tenkte om meg. Trodde de at jeg var en gnitalus? En mann uten raushet som ikke viste hensyn til henne? At jeg var uhøflig, dårlig oppdratt og uten manerer? En dårlig kjaereste?
Da vi kom inn i leiligheten, vipset jeg henne som vanlig halve summen, og det slo meg: Hva hvis jeg var arbeidsledig, hva hvis jeg slet med en dårlig betalt deltidsjobb? Eller hva hvis hun insisterte på å ta styringen, mens jeg egentlig ønsket å bidra? Hvordan ville jeg da følt meg?
Ingen av dem visste noe om oss, men de hadde følt seg i posisjon til å komme med kommentarer som rakket ned på meg og kunne få meg til å føle meg utilstrekkelig. Implisitt rakket de også ned på henne, som hadde en så udugelig mann med seg på tur.
Kommentarene skaper en følelse av at man ikke innfrir samfunnets forventninger.
BEGGE KJØNN ER TAPERE i denne ukulturen.
Kvinnen får hele tiden påminnelser om at hun tilhører «det svake kjønn», at hun er en som skal oppvartes og underholdes, en som skal leve av hjelp fra andre. Mannen møtes med forventninger som kan vaere vanskelige å innfri, og som de faerreste egentlig ønsker å forholde seg til.
DISSE OPPLEVELSENE kan lett overføres til andre likestillingsdebatter.
Hvis man møtes med slike små morsomheter bare fordi kvinnen betaler selv for brusen, er det ikke vanskelig å se for seg reaksjonene menn kan få når de sier at de vil ta ut en lengre fedrepermisjon enn kvoten tilsier. Eller når faren blir hjemme med sykt barn.
DET ER SUMMEN AV ALLE de små reaksjonene, kommentarene og forventningene som skaper et samfunn der folk behandles ulikt også i de store sakene.
Kvinner skal vaere sånn-og-sånn, menn skal vaere slik-og-slik, og da passer det best med en mann til akkurat denne jobben, derfor blir den mannlige lederen behandlet annerledes enn den kvinnelige, derfor skal kvinner tåle «litt flørting» uten at hun skal rope me too.
HOLDNINGENE SITTER skremmende dypt. Forrige uke inviterte Erdal barneskole på Askøy elevene på sjette trinn til «Blue Friday» og «Pink Friday», som en slags juleavslutning. Guttene skulle få spille Playstation, mens jentene kunne ta med seg sminke og kosebamser.
Men det finnes jenter som har lyst til å spille data, det finnes gutter som liker sminke og kosebamser. Det finnes kvinner som liker å betale, det finnes menn som ikke har råd, og det finnes par som deler på byrdene. Det er faktisk de fleste.