Skal finne ut hvorfor islendingene er bedre
De vil forske på bergenske fotballungdommer for å finne ut hvorfor islendinger er bedre enn de norske. Ligger svaret i barne- og ungdomsfotballen?
Mens Norge ikke var i naerheten av å kvalifisere seg til kommende sommers fotball-VM, er Island klar for sitt andre mesterskap på rad.
Handler det om en gyllen generasjon og et blaff? Eller har den islandske suksessen sin årsak i måten landet organiserer fotballen på fra barna er små?
Ingen kan si noe med sikkerhet. Det som er hevet over tvil, er at den islandske modellen skiller seg totalt fra den norske. Professor Erlingur S. Johannsson og førsteamanuensis Hilde Stokvold Gundersen ved Høgskulen på Vestlandet har i en pilotstudie sett på hvordan barnefotballen er bygget opp på Island, i Norge og i Sverige.
Faktum er blant annet følgende:
De islandske barnefotballtrenerne er godt utdannet innenfor idrett generelt og fotball spesielt, og mottar lønn. I Norge er det som oftest foreldre som trener barna på dugnad. Sverige befinner seg grovt sagt midt imellom, med enkelte akademier som kan minne om den islandske modellen.
På Island trener barna rett etter skoletid. De fraktes direkte fra skolen til idrettsarenaen, og alle i samme alderskull trener samtidig. Det kan vaere 80 barn som deles inn i mange grupper etter hvilket nivå de befinner seg på. Her er det gjerne minst ti trenere.
Treningskontingenten er jevnt over tre-fire ganger høyere på Island enn i Norge.
Skal gå dypere
Ifølge Johannsson, som også er professor ved Universitetet på Island, har barnefotballen i hans hjemland vaert organisert på denne måten de siste 20 årene. Av de 25 som var med i sist islandske A-landslagstropp for herrer, har alle utenom én vokst opp med denne modellen.
Forskerne har i denne omgang studert én klubb i hvert land: Fana i Norge, Breidablik på Island og Brommapojkarna i Sverige. De understreker selv at dette gir et tynt grunnlag. Fra neste år er planen at de skal gå langt dypere inn i materien ved å studere spillere fra tre til fem klubber i hvert av landene. Forskerne ønsker å følge fotballspillere fra de er 14 år gamle og opptil ti år frem i tid.
– Foreløpig har vi dokumentert de store organisasjonsforskjellene som er der. Men hvilke konsekvenser har disse forskjellene, og hva betyr de for utviklingen av fotballspillerne? Det ønsker vi å se på nå. Selv om mye tyder på at organiseringen på Island er veldig effektiv, vet vi på nåvaerende tidspunkt ikke om det er slik, sier Gundersen.
Utviklingsprosessen
Tanken er å starte med unge fotballspillere i Bergen og andre steder i Norge nå til våren, og i neste steg gjøre tilsvarende med islandske fotballungdommer. I Norge vil de bruke spillere både fra satsingslag og breddelag.
– Vi vil for eksempel teste fysisk kapasitet og mentale ferdigheter, og registrere treningsbelastning og skader. Se på hvem som presterer på høyest nivå og hva som kjennetegner utviklingsprosessen. Når vi i dag ser at det islandske landslaget presterer på høyt nivå, er det spennende å se om det er noe som skiller dem underveis i utviklingen. Fotball er veldig komplekst, men vi vil prøve å fange opp mest mulig.
Biologisk modning
Forskerne vil også se på hva den biologiske modningen har å si for fotballtalentene.
– Vi vil ta røntgen av hånden deres to ganger i året for å se hvor langt de er kommet i modningen. På et 14-årslag kan det vaere en som er 1,50 meter høy og en på 1,80. Sistnevnte er ofte sterkere, raskere og skyter hardere, og kan derfor oppfattes som mer talentfull. De som er kommet lengst i modningen, kan få noen fordeler, sier Gundersen.
Hvor omfattende forskningen blir, avhenger av hvordan det går med finansieringen. Det islandske fotballforbundet og Idrettscampus Bergen har allerede sagt seg villig til å bidra.