Glem arvesynden, vi er født gode
Frykt ikke, se jeg forkynner dere et juleevangelium fra tyske forskere: Det er typisk menneskelig å vaere god – mot andre.
egenetiske arv. Vi er biologisk utstyrt med arvegodhet, ikke arvesynd.
UTVIKLINGSPSYKOLOG Markus Paulus ved Ludwig-Maximillianuniversitetet i München sier at mennesket er født med en moralsk kjerne. Han henter bekreftelse for påstanden hos moderne hjerneforskning. To år gamle barn fikk se tegnefilmer mens forskerne samtidig overvåket hjerneaktiviteten. Funnet var overraskende: Ikke bare reagerte de små barna annerledes når de så gode gjerninger enn når de så onde, men reaksjonen var intuitiv.
Funnene støttes av forskning på voksne. Når forsøkspersoner utsettes for moralske valg, er det hjernens følelsessenter som blusser opp, ikke avdelingen for analyse, laerdom og ettertanke. Den gamle oppfatning om at mennesket trenger Guds bud eller sivilisasjonens oppdragende kraft for å handle godt, stemmer ikke med de nye funnene. Kimen til de gode handlinger følger oss fra unnfangelsen. Den første innskytelse når vi ser at noen trenger oss, er å hjelpe.
MEN, OG HER TRENGER dissonansen inn i denne vakre sangen om det gode mennesket: Det er banalt enkelt å overstyre vår medfødte evne til å handle godt. Det er bare å dele oss inn i grupper og definere den andre gruppen som konkurrent eller trussel.
Forskerne i Leipzig splittet en velfungerende barneflokk i to, og ga dem henholdsvis gule og blå drakter. Etter kort tid foregikk all deling og alt samarbeid innad i lagene. Det ville vaert en smal sak for de voksne å få det blå laget til å gå løs på det gule. Den erfaringen går tilbake til den første uniformerte soldat.
VI ER IKKE FØDT SOM ferdige moralske vesener. Den kjernen som evolusjonen har plantet i oss, må styrkes og utvikles gjennom innsikt i andre menneskers liv, gjennom utvikling av strategier for samarbeid, gjennom diskusjon av religiøse og ikke-religiøse normer og hvordan disse påvirker oss selv og andre.
Likevel gjør vi det onde. Gruppefølelsen og gruppeidentiteten er minst like sterk som de moralske impulsene vi er født med, og trumfer ofte også den moralske oppdragelsen og de idealer vi forkynner. DEN SOM FØLER SEG TRUET av gode handlinger, vil ofte beskrive disse som naiv altruisme. Men det er langt mer effektivt å stemple godheten som en trussel mot vår egen gruppe, vår egen kultur, vår egen rase, vår egen arv, vår egen sikkerhet eller vår egen religion. Da blir de gode handlinger plutselig ikke naive, men uakseptable.
Paradokset er, som den tyske forfatteren Christian Schwägerl skriver i magasinet Geo, at livet i små grupper fikk vår evne til samarbeid til å spire, men til slutt er det vår inndeling i grupper som gjør oss til umoralske vesen.
JULENS RELIGIØSE OPPRINNELSE, mytologisk eller ikke, er en fortelling om fremmede som kom med gaver, om noen som ga ukjente husly, om menneskehetens håp i et lite barn. Det kjennes godt å vite at fortellingen har evolusjonsforskningen på sin side.
PS. Dette er siste Fripenn her i BT. Jeg slutter meg til Olav Duuns fine observasjon om at nye ting også må få lov til å skje, og takker for følget.