Femtilappen jeg aldri glemmer
Bønes skulle kjøpe en flaske Koskenkorva. Brennevinet kostet kr 17,50 (jeg hadde kjøpt det før), og jeg regnet ut at jeg skulle ha kr 2,50 igjen da det var betalt. Men han kom aldri tilbake. Jeg var lurt. Jeg viste hvem han var. Han var en slaur som var sterk og farlig.
DA KVELDEN KOM var jeg fremdeles edru, og jeg endte opp på Scala, dansestedet på Sletten. Der brukte jeg de siste kronene av femtilappen på cola og softis til «tullen» (kjaeresten min, Torill) og meg i kafeen på Scala. Da jeg gikk hjem til Mannsverk i regnvaeret den mørke oktoberkvelden (etter å ha fulgt «tullen» hjem, hun bodde i «Sjikagostreeten») var dagen perfekt. Dagen som begynte med den grønne femtilappen på tallerkenen, bursdagspresangen fra mamma og pappa. EN ONSDAG I OKTOBER fikk jeg vondt i brystet på vei hjem fra trening. Smertene var ikke ulike dem jeg kjente før jeg ble operert for rytmeforstyrrelser i hjertet for fem-seks år siden. Da jeg befant meg i bilen i naerheten av Danmarks plass, tenkte jeg at det var smart å stikke innom legevakten.
Det ble starten på to døgn jeg kommer til å huske lenge.
PÅ LEGEVAKTEN tok jeg sats direkte, smatt forbi køen og forklarte at jeg hadde vondt i brystet. Om det var mulig å få tatt et kjapt EKG?
Det var det så absolutt. Et minutt eller to senere lå jeg strak ut på en benk med dioder over hele overkroppen, og det ble rimelig raskt klart at det ikke var rytmeforstyrrelser som var kommet tilbake. Hjertet tikket og slo som en klokke
Gode greier tenkte jeg, og forberedte meg på å dra hjem. Men nei da. For der sto det plutselig en ambulanse, og så bar det strake veien til Haraldsplass. Smertene kunne nemlig vaere et infarkt, og slikt tar de ikke lett på på legevakten. Ikke på Haraldsplass heller, skulle det vise seg.
AKUTTMOTTAKET. EKG. Blodprøver. Blodtrykk. Masse spørsmål. Og, etter en stund, en portør med stående ordre om at sengen med meg oppi skulle én etasje opp, til generell medisin.
Haraldsplass er et gammelt og slitt bygg. Utenfor vinduene er det hektisk byggeaktivitet som vitner om bedre tider i emning. Innenfor vinduene er det trangt, og med tre mann på hvert rom er ikke luksus det første ordet du tenker på. Men det burde det vaert.
For aerlig talt: Det er smått absurd hvordan det norske helsevesenet følger opp en noen-ogfemti-åring som en knapp times tid en onsdag i oktober hadde vondt i brystet. Omfattende undersøkelser. Prøver. Overvåking. Forebyggende medisinering. Flere prøver. Flere undersøkelser.
Og menneskene? Vennlige. Imøtekommende. Gjennomprofesjonelle. Hvem er egentlig disse hvitkledde som stresser rundt uten å stresse, og som er så smilende og blide oppe i all sykdomselendigheten de vasser rundt i? Blir de ikke lei av oss pasienter, som grynter og syter og altfor ofte mangler elementaer folkeskikk?
I så fall skjuler de det godt.
LEGEN MIN. Måten hun satte seg ned på huk ved sengen når hun skulle snakke med meg. En slik liten detalj forteller mye om hvordan det er å vaere syk på Haraldsplass.
Når du etter to døgn som sengeliggende på rom 201 får beskjed om at alt er i orden, blir du selvsagt glad. Hoppende glad, faktisk. Men også litt skamfull over at du har lagt beslag på store ressurser på grunn av noe som viste seg å vaere null og niks. Når du får de to døgnene litt på avstand, er det en annen følelse som stiger frem. En voldsom respekt for helsevesenet og de fantastiske menneskene som jobber der.
«For hjertet er livet enkelt: det slår så lenge det kan. Så stopper det», skriver Karl Ove Knausgård i starten av «Min kamp». I helsevesenet jobber de hardt for at det skal bli lenge til.