Eirin Eikefjord

Novellen «Cat Person» har truffet en nerve. Er dårlig sex det nye #metoo?

MARGOT STÅR BAK DISKEN I kinokiosken, Robert er kunde. Hun er 20, han er en del eldre. Hun flørter, han ber om telefonnummeret. De utveksler vittige meldinger, møtes, går på kino, drikker, har sex.

Dette er grovt oppsummert handlingen i «Cat Person», en novelle av Kristen Roupenian som sto på trykk i The New Yorker 11. desember.

Dårlig sex mellom to ukjente mennesker etter en mislykket date er ikke akkurat unikt. Det unike er at en novelle fra et highbrow-magasin har gått viralt og spredd seg i rekordfart på nettet. Noveller fører sjelden med seg saerlig mye liking, deling, kjønnskrig og krenkorama.

Hva er det med «Cat Person»?

HVA OM HAN DREPER henne, tenker Margot, når stemningen i bilen har nådd et slags bunnivå. Hun blir ikke drept. Man blir som regel ikke det.

Men muligheten er der jo. Alt Margot tror hun vet om Robert, er mest av alt et produkt av hennes egen tolking og velvilje. Mannen hun blir med hjem er egentlig en fullstendig ukjent fyr.

Møtet mellom dem er en slags studie i kvinnelig innordning. Hun er hele tiden på vakt for hvert minste signal, tolker ham, tilpasser seg, duller, pleaser, bygger opp egoet hans.

Margot studerer, jobber på en kino for smale filmer, og har trolig et intellektuelt overtak, selv om Robert er eldre. Men i stedet for å bruke det til å skaffe balanse mellom dem, gjør hun seg mindre og snakker seg selv ned. Spøker og betroelser justeres etter hans behov og humør. Slik gir hun ham overtaket hun tror han trenger for å håndtere relasjonen.

Hva Robert tenker, får vi ikke vite.

«CAT PERSON» HANDLER ikke bare om innordning. Den handler også om hvordan vi forsøker å danne et bilde av folk gjennom signalene de sender, om makt og sex, relasjoner og misforståelser. Novellen kan leses som en slags forlengelse av #metookampanjen. Den føyer seg også inn i den ferske diskusjonen om krav til samtykke for at sex ikke skal kalles voldtekt.

Når Robert står der naken, med buksen i en krøll rundt skoene og den tykke, hårete magen veltende ut, vil Margot egentlig avbryte hele greien.

Men det var på en måte hun som tok initiativ, det har gått for langt, det krever for mye å trekke seg. Hun vil ikke, men føler at hun må fullføre.

Så hun lar ham kaste henne rundt i sengen som en dukke, i den ene stillingen etter den andre, mens han lirer av seg pornoinspirerte fraser og gjør seg ferdig.

Det er ikke voldtekt, det er ikke overgrep. Det er den typen sex kvinner ikke vil ha, men likevel samtykker til.

MARGOT KLARER IKKE bestemme seg for om det mest av alt er latterlig eller krenkende.

Hva Robert tenker vet vi fortsatt ikke. Men det er jo absolutt mulig å forestille seg, siden menn over hele internettet har rykket ut og tatt ham i forsvar.

Den ferske Twitter-kontoen «Men React To Cat Person» viser hvordan lesningen av novellen har utartet til en slags kjønnskrig. En betydelig andel menn virker seriøst krenket av hvordan Robert blir fremstilt.

BBC har til og med skrevet et motsvar i novelleform, som utdyper Roberts følelser og usikkerhet.

THE ECONOMIST FORKLARER novellens virale suksess med at den er blitt en slags kjønnet Rorschach-test: Kvinner identifiserer seg med Margots nervøse og instinktive behov for ikke å skuffe Robert. Menn klandrer henne for ikke å vaere tydelig på hva hun egentlig ønsker.

At magen hans frastøter henne, blir tolket som «fat shaming». Når han kaller henne hore, er det plutselig «slut shaming». Er det virkelig han som er den kjipe, eller er det hun som er en drittkjerring?

«Mye av ubehaget og kontroversen dreier seg om alt det Margot representerer», skriver Constance Grady i Vox: Som hvit, slank, heterofil og velutdannet ung kvinne, representerer Margot både enorme privilegier og en figur frarøvet makt.

Noe av den samme dobbeltheten gjelder vel også Robert. Hvite, heteroseksuelle menn befinner seg ikke lenger automatisk på toppen av rangstigen, og det påvirker nødvendigvis både selvbilde og oppførsel.

Slik kan folk fortsette å tolke sine egne erfaringer, antipatier og fordommer inn i relasjonen mellom Margot og Robert, på samme måte som Rorschach-testens diffuse blekkflekker kan fremstå som både sommerfugler og flaggermuser.

MENS HUN HAR SEX med Robert, forestiller Margot seg at det fantes en gutt hun kunne fortelle om det til, og som ville synes det var like grusomt og hysterisk morsomt som hun gjorde, og at de kunne le og le av det sammen.

Men «no such boy existed, and never would».

Hvorfor ikke? Kan ikke kvinner fortelle om krenkende sex? Er ikke menn i stand til å le av det?

«DET ER ENKELT NOK å snakke om hvor galt det er å ta på en kvinne uten hennes samtykke. Det er vanskeligere å uttrykke det mer tvetydige sexpresset som stammer fra det samme ødelagte systemet», skriver Molly Roberts i The Washington Post.

Slik kan «Cat Person» forstås som en fortsettelse av #metoo-kampanjen. Novellen har både klart å treffe tidsånden og å si noe allmenngyldig om relasjoner mellom menn og kvinner.