7 ønsker for bedre ruspolitikk
Det er tatt noen skritt i riktig retning, men i året som kommer trengs det både syvmilssteg og justering av retningen.
psykiater og spesialist i rus- og avhengighetsmedisin, tidligere venstrepolitiker russcener – som ikke bare er uverdige for brukerne, men som dessverre også har en rekrutterende effekt.
2. REGJERINGEN har de siste årene satset på å øke kommunenes mulighet til å ta ansvar for ruspasientene. Det har vaert et godt grep, men dessverre er ikke alle kommuner like flinke til å bruke pengene til det de er tiltenkt.
Det er derfor på tide å innfase samhandlingsreformen i rusfeltet. Begynn gjerne med en belønningsordning til kommuner som sikrer at rusfri bolig og individuelt tilpassede rehabiliteringstiltak står klart fra dag én etter døgnbehandling – eller som en del av et poliklinisk behandlingstilbud.
3. «DEN GYLNE REGEL» skal fortsatt gjelde i 2018: Psykiatri og rusbehandling skal hver for seg ha en årlig vekst som er høyere enn vanlig sykehusbehandling. Det er gledelig, men jeg etterlyser tiltak som sikrer dette i praksis. Tall fra SAMDATA viser at i de siste årene har ingen av de regionale helseforetakene klart målet om å prioritere psykisk helsevern og rusbehandling. I praksis har mange institusjoner innen rus og psykiatri opplevd kutt. Spesialisthelsetjenesten får stadig større krav til effektivisering for å frigi midler til nødvendige nybygg og dyre medisiner. Når det ikke lenger er faglig forsvarlig med mer effektivisering, er satsingen på rus og psykiatri ofte det første som ryker.
Vi som jobber med disse sårbare pasientene forventer at «Den gylne regel» nå følges opp i praksis – selv om våre pasienter ikke er like komfortable med å gå på barrikadene som mange andre pasientgrupper.
4. JEG HÅPER storting og regjering vil støtte utbyggingen av poliklinikker og ambulante tjenester som det satses på mange steder i Norge. Saerlig håper jeg de vil øke tilbudet med «relasjonsassistert behandling» for de yngste ruspasientene, og ikke minst den største gruppen; de som «bare» har alkoholproblemer. Klarer vi å hjelpe de unge før problemene utvikler seg videre, sparer vi både pasientene og pårørende for mye lidelse. Men da må det nye ISF-systemet (innsatsstyrt finansiering) justeres før det tas i bruk. Hvis ikke vil de fleste poliklinikker innen rusbehandling få dårligere kapasitet, og ikke minst dårligere kvalitet – hvis man blindt skal tilpasse seg det som lønner seg innen ISF.
5. VI SOM jobber i rusfeltet klarer å hjelpe mange av pasientene til å oppnå rusfrihet, men vi trenger poliklinikker og ambulante team for pasienter som trenger potensiell livslang oppfølging fra både spesialisthelsetjenesten og sosialfaglige tjenester. Vi trenger ordninger som gjør at pasientene ikke taper penger på å ta imot behandling på riktig nivå. Døgnbehandling skal fortsatt vaere gratis, men det legges opp til at flere og flere pasienter må betale egenandel for poliklinisk behandling. Egenandeler og gebyr for timer man ikke møter til vil bli en stor belastning for en gruppe der mange har økonomiske problemer.
Saerlig dramatisk er det at de såkalte PUT-takstene er foreslått fjernet. Hittil har det vaert gratis for ungdom 18–30 år å få integrert behandling for sine psykiske lidelser og avhengighetsproblemer. I stedet for å fjerne denne ordningen bør den heller utvides. Slik at alvorlig ruslidelse kvalifiserer for fritak fra egenandel – på samme måte som det er i psykiatrien ved alvorlig sinnslidelse. I tillegg bør alle rusavhengige få rett til gratis tannhelsetjenester. Refusjonsordningen må utvides til å gjelde alle som er under kommunal rusomsorg, og/eller i behandling. Også ved poliklinisk behandling og ved institusjonsopphold kortere enn 3 måneder.
6. SÅ ER DET nyskapningen «Fritt behandlingsvalg». Det lyder fint, men medaljen har flere baksider:
– Når pasienter velger private kommersielle institusjoner som er en del av ordningen for fritt behandlingsvalg, belastes samtidig helseforetaket der de bor for hele oppholdet. Dette er i ferd med å føre til at behandlingstilbud av høy kvalitet og med god ressursprioritering innen det offentlige må bygges ned.
– Det offentlige helsevesenet må uansett ta ansvar for de mest ressurskrevende pasientene, samt forskning, utdanning av spesialister og studenter. Så når pengene «følger pasienten», er det samtidig fare for at det må kuttes både overfor de mest sårbare pasientene og innen viktig faglig kompetanseutvikling.
– «Fritt behandlingsvalg» har gitt uklare rammer for hva som regnes som spesialisthelsetjeneste. Kommersielle døgninstitusjoner er blitt opprettet med varierende krav til innhold og bemanning. De kommersielle institusjonene