Frøy Gudbrandsen
Serien «The Crown» er fortryllende. I dette ligger også kongehusets makt.
EG HAR LITE til overs for monarkiet. Vanligvis. De siste ukene har jeg likevel tatt meg i å google «queen elizabeth old photos». Jeg har havnet i en diskusjon på bussen om hvorvidt prins Philip egentlig var kjekk som ung. Forklaringen er naturligvis at jeg har vaert besatt av serien «The Crown», som tar for seg dronning Elizabeths liv.
Jeg er ikke alene. Serien hylles som en av årets beste, av gode grunner. «The Crown» har alt: kjoler, politikk, utroskap, kjaerlighet, krig og forraedere.
Men det er ikke bare fordi Netflix har laget en god serie at jeg blir trollbundet. Kongefamiliene har fortsatt en forførende kraft.
I SERIEN FORARGER prinsesse Margaret seg over kongehusets fotograf Cecil Beaton. Han tar oppstilte bilder mens han fremfører pompøse utsagn om Storbritannias storhet og monarkiets betydning. Han forklarer at det virkelighetsfjerne bursdagsfotografiet må vaere nettopp slik for at mødre skal føle et glimt av kongelig prakt.
Cecil er bare opptatt av én ting, mener Margaret: Eventyr. «Ingen vil ha kompleksitet og virkelighet fra oss, kjaere», forklarer dronningmoren. «Folk har nok av det i sine egne liv. De trenger vår hjelp til å flykte.»
Ordinaere kvinner, overlesset med oppvask og forefallende arbeid, løftes ut av sin «elendige og ynkelige virkelighet og inn i en fantasi», forklarer Cecil.
OG DER SITTER jeg, og har vel opplevd nettopp det Cecil og dronningmoren snakket om. Drømt meg vekk i korridorene til Buckingham Palace. Selv om livet er verken ynkelig eller neddynget i oppvask, hva er det som skjer når man tilbringer ti timer med å se en serie?
Man er fanget i det kongelige eventyret. Om det ikke er en flukt, er det definitivt en pause fra virkeligheten.
Men halve tiltrekningskraften er selvsagt at den handler om den helt ekte, levende britiske kongefamilien. Magien som «bartemennene» (dronningens rådgivere) og kongehuset har vaert opptatt av å beholde, er der ennå.
Å VAERE DRONNING i det britiske imperiet fremstår ikke som en rolle å trakte etter. Enda mindre ekteskapet med prinsen, avstanden til barna, pliktene hun i praksis ikke kan rømme fra. Konsekvensene av det ville vaert for store, for en hel nasjon.
Og hvem vil vel egentlig ha frokost servert på sengen hver dag? Forresten, akkurat det er litt fristende. Og kjolene, en egen kokk, et eget tog man kan ta til ferieslottet.
Men det finnes altså spill levende mennesker, familier, som lever et helt liv som teater. Som fødes inn i det.
DRONNING ELIZABETH har hatt betydelig makt, men hun har vaert like mye et redskap for å holde nasjonen og imperiet samlet.
Det norske kongehuset minner mer om et klassisk borettslag i sammenligning. Puslete, ordinaert og halvveis, litt som landet for øvrig.
Men også her har de kongelige fortsatt en viss trollbindende kraft.
Én gang har jeg blitt revet med av et virkelig kongelig eventyr: i Oslo, 25. august 2001.
Da krompen og Mette-Marit giftet seg inviterte vi til bryllupsfest i bofellesskapet. Vi løp mellom TV-sendingene og vinke-stasjonene til de nygifte, utenfor domkirken, utenfor Slottet. Vi drakk billigste sort musserende drikke og spiste fyrstekake, som var det mest rojale vi kunne komme på, mens tårene rant og vi skålte for den ekte kjaerligheten, som ingen av oss på det tidspunktet hadde videre personlig erfaring med.
I ettertid er det ganske pinlig, egentlig, gitt at jeg er motstander av hele monarkiet. Men det var bedre enn tre nøtter til Askepott, og eventyret sugde oss inn. Fotografen Cecil ville nikket fornøyd.
Noe lignende ville aldri skjedd med helt ordinaere kjendiser.
Den kongelige magien er ekte. Å bli fortryllet av den er en nydelig pause fra hverdagen.
DRONNING ELIZABETH har, i likhet med andre kongelige, vaert tett på alle viktige begivenheter gjennom hele sitt liv. Hun har regjert siden 1952, og har sittet lenger ved tronen enn noen annen britisk monark. Det er synd hun kan uttrykke så lite av hva hun mener, for hun må ha gjort seg noen interessante betraktninger gjennom årene. En dronning får se langt mer enn en flue på veggen.
Mennesker er født med saerdeles ulike utgangspunkt, og i Norge er det enighet om at det er en politisk oppgave å kompensere for det.
Likevel er én familie utvalgt til å vaere tettere på makten enn alle andre. I «The Crown» synes dronningmoren å mene at makten faktisk var gitt dem av gud. Det tror vel knapt noen lenger. Det er en politisk gitt makt kongehusene har.
VGS LESERE stemte i år frem kong Harald som årets navn. Forklaringen er tilsynelatende en kombinasjon av at han fylte 80 år og at han holdt en glitrende, inkluderende tale i fjor. Han er i tillegg en trivelig kar.
«Jeg vet ikke om jeg har gjort noe som gjør at jeg blir så voldsomt husket», sa kong Harald i intervjuet med VG. Det er like sant som det er usant.
Sant, fordi konger jo ikke skal vaere handlekraftige aktører, som får ting gjort og endrer tingenes tilstand. Oppdraget er heller det motsatte, å bevare illusjonen om en nasjonal enhet. Konger i moderne samfunn beholder makten ved ikke å bruke den.
Det er også usant, fordi alle som har møtt ham, husker det. De vil huske dagen de fikk litt kongelig tryllestøv på seg. Han kan gjøre et uutslettelig inntrykk, bare ved å ta noen i hånden.
Den kongelige magien er ekte. Å bli fortryllet av den er en nydelig pause fra hverdagen. I den gode følelsen ligger også kongehusenes helt virkelige makt.