Sammen, aleine
Nye former for sosialt samvaer fostrer ny form for scenekunst.
Ellers nevner Vagn Lid viktigheten om å lage teater både for de spesielt interesserte noen ganger og for de mange. Og som han har vist tidligere så mestrer han denne kombinasjonen, selv om dette er noe helt annet enn «Vår aere/Vår makt». Tittelen «Highway Hypnosis» viser til en tilstand man kan få om man kjører på motorveien og ser på det samme punktet lenge. Sjåføren kan komme inn i et modus der man naermest sover, men fremdeles er våken. En tilstand der blikket låser seg og man får et livsfarlig sauestirr. Noen naermere «begrunnelse» eller forklaring på navnevalget gir derimot ikke forestillingen.
SOM VANLIG blander Transiteateret film, video, musikk og bilder. I denne forestillingen er den typiske skuespilleren plassert enda lenger ut på sidelinjen, ja hen er knapt med. Om det er noen som har forrang i forestillingen så må det vaere pianospillet. Det er heller ikke en klar og tydelig fortelling som spilles ut, men mange små historier og drømmer der virkemidlene som brukes er vel så viktig som det som blir sagt. Både lyd og lys presenteres naermest som egne aktører i spillet. Det er både morsomt og smart. Vagn Lids forkjaerlighet for å bryte ned virkemiddelhierarkiet fungerer med andre ord fortsatt godt.
VÅRT SOSIALE LIV har endret seg de siste årene. Vi er mye mer sammen på nett enn noensinne. Vi snapper, facetimer og skyper. Hvordan kan dette se ut på scenen? Ganske fint faktisk. «Highway Hypnosis» hovedbestanddeler er scener der pianist Torleif Julius Torgersen skyper med Hanne Korsbrekke Askeland fra hotellrommet sitt. De skal øve og han spiller Puccini mens hun synger med på Skype som projiseres på et stort lerret. Et annet mer absurd møte på hotellet er to som tolker bilder mens de stadig endrer utseende. På følgeseddelen til forestillingen ligger også mye av fokuset på selve hotellrommet: «Alle som har budd litt på hotell, og saerleg på dei mindre luksuriøse, veit kva som kan ligge mellom romma: gråten frå eitt rom møter stønna frå eit anna. Einsemda som vert stadfesta gjensidig av intenst naervaer.» Scenografien og bildene får frem denne både generiske og intime stemningen et hotellrom kan skape på samme tid.
SOM PUBLIKUM blir man sittende og kikke overalt, både på publikum som sitter på gulvet i Hordaland Teater, på pianisten på den ene siden og på lerretet med sangeren på den andre siden. Når man må velge hvor man skal se, velger man da det faktiske eneste levende mennesket på scenen eller hun som synger? Opplevelsen er at det endrer seg over tid i forestillingen.
FORESTILLINGEN ER BÅDE RAR OG VAR , overraskende og tullete på samme tid. Den er teknisk ikke like imponerende som for eksempel «Før soloppgang», «Almenrausch», «Staff» eller siste «Kill em all», og prosjektet fremstår som en del mer uoversiktlig og kanskje mer tilfeldig enn mye annet Tore Vagn Lid har gjort tidligere. Men så er også dette bare starten.
Teateranmelder i BT