Aere en et hele
du en sammenheng med din egen oppvekst?
– Ja, jeg føler for å hjelpe andre i vanskelige situasjoner. Jeg liker heller ikke urettferdighet og reagerer når folk bare tar seg til rette. «Skal bare, skal bare», enten det er i butikken eller i trafikken. Jeg fordrar ikke folk som ikke tar hensyn til andre, men bare tenker på seg sjøl.
– Hvordan gikk det til at redningsdykkergruppen ble opprettet?
– Det var en drukningsulykke ved Elsesro sjøbad i Sandviken tidlig på 1970-tallet. To barn fra barnehjemmet der ute druknet. Jeg var på jobb som fotograf i Bergens Arbeiderblad. Kanskje kunne barna blitt reddet om vi den gang hadde redningsdykkere. Jeg var selv sportsdykker. Først tok jeg kontakt med brannvesenet, men de var ikke interessert. Jeg kjente to andre sportsdykkere som var politifolk, og sånn kom froskemannsgruppen i politiet i gang. I dag er redningsdykkertjenesten i Bergen brannvesen.
– Du ble senere regionleder da Norsk Luftambulanse i Bergen ble etablert i 1987, og har mange år bak deg som informasjonssjef ved Hordaland politidistrikt. Under Monika-saken gikk du hardt ut mot lederne i politiet. Hvorfor det?
– Først vil jeg si at både i helsevesenet og i politiet jobber det veldig mange dyktige og samvittighetsfulle folk. Den jobben de gjør krever mye av folkene, langt mer enn av folk i de fleste yrker. Det er derfor urettferdig når enkeltmennesker som gjør kritikkverdige forhold, fører til negative oppslag som rammer hele grupper. I Monika-saken hadde lederne i politiet et moralsk ansvar, som de ikke tok. De ødela da for hele korpset, derfor sa jeg fra.
– Du har også hatt en finger med i spillet i det årlige arrangementet for russen i Grieghallen. Hvordan kom det i gang?
– I 1989 tok russepresidenten Natasja Sayer kontakt med meg i Norsk Luftambulanse. Jeg tente på ideen hennes om å få til noe for å forebygge trafikkulykker. Like etterpå skjedde det en trafikkulykke der flere ungdommer døde i Åsane. Hvert år senere har vi arrangert denne samlingen i Grieghallen for russen.
– I fjor ga du ut boken om Byfjellene, og du har mer enn 50 maratonløp bak deg. Hva gir naturen deg? – Den gode følelsen. Det kan godt vaere dopaminet, kroppens egen morfin som fyller meg, når jeg tar det helt ut. Den fantastiske visuelle opplevelsen, luktene og lydene i naturen.
– Du er også verge for mindreårige asylsøkere?
– Ja, for enslige mindreårige, barn som har flyktet til Norge mutters alene. Jeg vil gjerne bidra til at deres rettigheter blir ivaretatt.
– Og du er valgt inn som medlem av menighetsrådet i Eidsvåg?
– Ja, jeg ønsker å bidra til at flere oppsøker kirken. Både tidspunkt og innhold må tilpasses den tiden vi lever i.
– Så du holder du fast på barnetroen? – Ja, jeg har beholdt min barnetro. Min mor ba Fadervår hver kveld for oss. Og ja, jeg tror på en Gud, jeg gjør jo det, selv om jeg har vaert i sterk tvil når jeg ser hvor mye urettferdighet det er i verden. Men det må jo vaere en overordnet mening med det hele. Med alt liv på jorden, og hele dette vanvittig flotte universet som vi ikke kan forstå. Samtidig tror jeg også på evolusjonslaeren, jeg ser ingen motsetning mellom den og det å ha en tro.
– Tror du at bønner hjelper?
– Ja, jeg opplever det, selv om det selvsagt ikke kan bevises. Mange i livskriser har opplevd det. Noen vil sikkert si det er naivt, men jeg tror det er en kraft som virker, noe som vi ikke har forstand på. Det hele er et spørsmål om å tro.