Mathias Fischer
Hvis en politiker begår et overgrep, men ingen medier har skrevet om det, har det da skjedd?
FOR NOEN POLITIKERE kan det virke som om problematiske saker blir problematiske først når de blir et medieproblem. Kan noe holdes hemmelig, skal det holdes hemmelig. Men å stille høye krav til politikere må bety mer enn at de må kjøre forsiktig, ikke røyke hasj, ikke begå overgrep og ikke misbruke makten. Det må også bety at de skal fortelle sannheten. Folkevalgte må være åpne og ærlige. Overfor egen partiledelse og overfor velgerne.
FØRST DA PRESSEN begynte å gå Trond Giske etter i sømmene, reagerte Arbeiderpartiet. Ap-nestlederen selv forsøkte i det lengste å nekte for at ryktene var sanne. I stedet for å innrømme feil, anklaget han avisene for brudd på god presseskikk.
Det samme så vi forrige uke fra Unge Høyre. Ungdomspartiet fikk i 2014 et varsel om en svært alvorlig sak, uten at det fikk konsekvenser for mannen som senere ble leder av ungdomspartiet.
Og da partiledelsen i høst begynte å spørre Kristian Tonning Riise, var han, ifølge en pressemelding fra partiet, ikke «åpen og ærlig».
DET VERSTE EKSEMPELET på «ute av syne, ute av sinn», kom fra Fremskrittspartiet. Partiet hørte i2012 at NRK undersøkte et rykte om stortingsrepresentant Ulf Leirstein. Selv undersøkte partiet tydeligvis ingenting.
Til kanalen sa parlamentarisk leder Hans Andreas Limi fredag at ryktene den gang ikke kunne være troverdige, fordi NRK ikke laget en sak på det.
I Kristelig Folkeparti skal varsleren Julie Sandstø, som var offer for seksuell trakassering, ha opplevd at en partifelle skjelte henne ut, fordi mediesaken skapte problemer for partiet.
AT POLITIKERE ER KYNISKE, er ikke noe nytt. Det må de også være. De skal gjøre hva de kan for å få gjennomslag for sine saker, på vegne av velgerne. Men det må aldri bli akseptabelt at den kynismen også gjelder i slike saker.
Dette er ikke politikk.
Disse sakene handler ikke om partiene. De handler om ofrene. De handler om folks tillit til enkeltpolitikere og demokratiet som helhet.
Politikere vil alltid velge den argumentasjonen som passer dem best, men de kan aldri velge sin egen sannhet. TROND GISKE MÅ ha visst i årevis at dersom sannheten om ham kom frem, ville den diskvalifisere ham fra toppvervet i Ap. Det var jo nettopp derfor han forsøkte å skjule sannheten.
Helt fra begynnelsen av kjempet Giske hardt for å hindre VG og Dagens Næringsliv i å publisere artiklene om ham. Først da nyheten ble kjent og umulig å nekte for, kom han med en innrømmelse OGSÅ FORHENVÆRENDE Unge Høyre-leder Kristian Tonning Riise forsøkte seg på en snikmanøver på Facebook da han beklaget og gikk av. Det gjorde han uten at noen varsler var omtalt i pressen. Han fremstilte det som om han hadde tenkt seg frem til konklusjonen helt på egen hånd, fordi «Metoo-kampanjen har vært en vekker».
Han la til «Jeg vil understreke at det ikke foreligger noen varsler».
Raskt skulle det vise seg at ungdomspartiet hadde fått inn flere «bekymringsmeldinger» om Riise. Det ble også kjent at han og generalsekretæren i Høyre hadde hatt samtaler om dette siden november. Og at Aftenposten i flere uker hadde undersøkt historier om Riise.
Så ble det kjent at Unge Høyre-ledelsen mer eller mindre hadde ignorert varselet om en svært alvorlig sak, der Riise skal ha hatt sex med en kraftig beruset 16 år gammel jente.
Han var 25 år og sentralstyremedlem, og satt til å passe på jenten.
HVIS GISKE, RIISE OG Leirstein trodde at de kunne holde disse sakene skjult for velgerne, ville de da ha trukket seg fra sine verv?
Hvis medieaspektet var irrelevant, ville folkene rundt dem ha rådet dem til å trekke seg? Ville partiledelsen ha undersøkt rykter og historier for å finne ut om toppolitikerne hadde gjort noe galt?
GRUNNEN TIL at disse tre mennene måtte gå av, handler ikke om at sakene ble kjente for offentligheten. Det handler om innholdet i varslene og sannheten om hva de har gjort. Det er det som diskvalifiserer dem, ikke at folk nå vet om det.
Valgkomiteer og nominasjonsnemnder i partiene har ikke gjort jobben sin når de igjen og igjen har innstilt på at de burde få tillitsverv. Partiledelsen, partifeller og ansatte i partisekretariatet har ikke gjort jobben sin.
Og minst av alt de tre politikerne: De burde ha forstått at det beste for dem selv, for partiet og for politikken, ville være å gå av. Helt uavhengig av om sakene ble offentlige eller ikke.