Aldri har en norsk fjord sett så snål ut
Bergen er åsted for en sensasjonell oppfinnelse. Men blir det god film av det?
øyeblikket du blir liten, er du rik. Med mindre du er fattig. Da er du bare liten.»
MATT DAMON ER et opplagt valg som anstendig gjennomsnittsamerikaner, her med uoppfylte drømmer og et hjerte av gull. Men verken han eller de andre skuespillerne virker helt komfortable i rollene. Det er som om de ikke riktig vet hvor Payne vil, og dermed heller ikke helt finner rollefigurenes sjel og plass i fortellingen. Waltz er god, best Hong Chau som Ngoc Lan Tran, ufrivillig krympet dissident. I vekslingen mellom et fysisk, tragisk og humoristisk spillerom former hun et fint portrett av en av dem som også i denne «vakre, nye verdenen» befinner seg aller nederst.
ALEXANDER PAYNE har gitt oss filmer som «Sideways», «The Descendants» og nydelige «Nebraska». På idéplan kunne også «Downsizing» blitt en sviende, dystopisk komedie. Men selv om den er aldri så oppfinnsom, er det som om Payne verken greier å få opp dampen eller helt å samle trådene, eller de emosjonelle lagene, mer presist. Særlig i siste del blir den mer påtatt høyttravende økopolitisk enn godt er.
Filmen har en odd sjarm, særlig når minimennesker og folk i full størrelse opptrer i samme bilde. Scenen der sykepleiere går med små spader for å skyfle de ferdigkrympede over på et mer tilpasset leie står ut både i kraft av seg selv og som eksempel på hva filmen kunne trengt mer av.
FOR AMERIKANERE og andre er det sikkert eksotisk å se Trollfjorden tre frem for fullt (les svulstig), og å bivåne Safranek og kompanis båttur – med vodkaflasker på slep – inn til den norske urkolonien for miniatyrmennesker. For meg ble dette en av de merkeligste fjordturene jeg har sett. Mye handler om at filmen her rent teknisk svikter i å illudere at det dreier seg om mennesker som er 13 cm, i en bitte liten båt. Mye fordi kolonien åpenbarer seg som en gjeng bonderomantiske hippier omgitt av sauer, fjordinger og fjell, spilt ut som nasjonalromantisk amatørteater.
Kanskje prøver Payne å leke med norsk eventyrtradisjon. Resultatet er uansett så snålt at det blir komisk, men kanskje ikke på den måten regissøren hadde tenkt.
ANMELDT AV BRITT SØRENSEN