Frode Bjerkestrand

Det som skjedde på den trønderfesten burde ha forblitt på den trønderfesten.

OMSTENDIGHETENE RUNDT Venstre-leder Trine Skei Grandes oppnevnelse som kulturminister har vært selsomme. Trolig er det første gang i historien at en norsk toppolitiker kommenterer ydmykende påstander om sitt privatliv, idet hun inntar sin nye posisjon. Og at påstandene deretter blir brettet ut og kommentert for hele nasjonen.

Det er synd, for Grande har potensial til å bli en dyktig kulturminister. Hun brenner for feltet, hun forstår hvor makten sitter og hvordan den skal brukes. Det som skjedde på en fest i Trøndelag for ti år siden bør ikke skygge for det hun ønsker å gjøre som statsråd.

#METOO-KAMPANJEN har vært helt nødvendig, ikke minst i norsk politikk, noe de siste ukenes avsløringer har vist. Men jeg håper det ikke innvarsler en ny og mørkere epoke i norsk politikk, der partiledere og andre må avlegge moralsk regnskap for nasjonen før de kan gjøre jobben sin.

Grande-saken skiller seg også litt fra andre #metoo-saker. Fordi den anonyme mannen sier at sexen var frivillig, og fordi hendelsen ikke hadde noe med maktforhold i politikken å gjøre.

DESSVERRE FINNES det ingen rewind-knapp i livet. Saken kommer nok til å forfølge Grande en stund fremover, og lage kvalm for både henne, trøndere i hopetall og norske mediebrukere. Og kanskje forkludre karrieren til en av landets mest kompetente kulturpolitikere.

Men på helt generelt grunnlag håper jeg vi unngår å bli en hysterisk og hyklersk nasjon, der kyskhetsbelte nærmest er påkrevd for folk som vil satse på politikk.

DESSUTEN ER DET ANDRE ting Grande bør drive med nå: Å løfte norsk kulturpolitikk fra knestående. Lite tyder på at den slags politikk har vært hjertebarn for statsminister Erna Solberg (H) og finansminister Siv Jensen (Frp) siden de dannet sin første regjering for mer enn fire år siden.

Dette har først og fremst ytret seg ved utnevnelsen av kulturministrene Torhild Widvey (H) og Linda Hofstad Helleland (H), som har bestrødd kulturfeltet med utsettelser, underlige prosesser og populistiske utspill.

KULTUR ER IKKE ET FELT som «drar stemmer» ved valgene. I tall og størrelser kan det overhodet ikke måle seg med helse og samferdsel, siden det bare utgjør ca. en ussel prosent av statsbudsjettet.

Men kulturpolitikk tar likevel stor plass, fordi den i sin natur handler om hvordan nasjonen forvalter sin kulturelle arv og planlegger sin kulturelle fremtid. I dagens heftige identitetsdebatter er dette viktigere enn noen gang.

Derfor bør også jobben fylles av en som forstår rollen. Der er Grande en betydelig bedre kandidat enn sine forgjengere.

FLERE KILDER SIER AT KULTURPOLITIKK var høyt på agendaen fra første stund da regjeringsforhandlingene begynte før jul.

Noen mener kulturkapittelet i regjeringsplattformen kunne vært håndskrevet av Trine Skei Grande selv. Hun har tross alt vært kulturbyråd i Oslo i sine yngre år.

JEG HAR SPURT en del kulturledere i Bergen hva de syns om den nye kulturministeren. Samtlige er svært fornøyd med valget, og syns det er viktig at det sitter en partileder på denne statsrådsposten.

Men samtidig mener de Grande har en betydelig oppgave her i Bergen og omegn. Det er å løse det akutte behovet for «nye rom til teater, dans og opera», som en av dem skriver. Det må til, dersom Bergens status som internasjonal kulturby ikke skal bli en dårlig vits.

NOE AV DET FØRSTE kulturminister Grande bør gjøre, er å reise til Bergen og snakke med sin partikollega, kulturbyråd Julie Andersland, om hvordan byrdene ved å bygge kulturbygg kan fordeles bedre.

Det nye scenekunsthuset i Sentralbadet er et sørgelig eksempel på hvordan gode prosjekter havner i dragkamp mellom stat, fylke og kommune. Hvis ikke alle betaler like mye, blir det ikke scenekunsthus. Sånt kan ikke fortsette.

Nå har byen også fått planer om operahus ved Grieghallen, i tillegg til planene for et musikkteater på Verftet. Bergen er steinrik på innhold, men fattig på større kulturscener. Dette må kulturministeren ta alvorlig.

VIKTIG FOR VESTLANDET er også Grandes sans for det som befinner seg utenfor Oslo-gryten. Selv om hun har vært kulturbyråd i hovedstaden, og bodd der i noen tiår, er hun godt forankret i bygdekulturen, som en partikollega sier.

Faren hennes var viden kjent spellemann fra Overhalla, Nord-Trøndelag. Helge Grande (1925–2007) ga blant annet ut gammeldans-klassikere som «Lilleputt-hambo», «Vakre Namdal’n» og «Laksefeskarn». DENNE FORANKRINGEN kan nesten leses ut av kulturdelen i regjeringsplattformen. Grande lover blant annet bedre tider for nynorsken. Hun skal fremme forslag om ny språklov, og styrke hoved- og sidemålet for yngre alderstrinn.

Hun skal satse på folke- og skolebibliotekene, og styrke lesingen over hele landet, blant annet ved å fjerne momsen på e-bøker.

GRANDE ER OGSÅ erklært tilhenger av NRKs rolle som allmennkringkaster. Desto viktigere er det at hun omgående forsøker å døyve det pågående opprøret mot NRKs kutt i distriktssendingene.

Mens medieøkonomien innskrenker aksjonsradiusen til de fleste mediehus, er NRK snart eneste nasjonale medium med reportere i hver eneste krok av landet. Distriktskontorene bør derfor få større ressurser til å lage enda mer og bedre journalistikk.

DET BLIR LITT AV en jobb. Men Trine Skei Grande er ikke lettskremt, sier flere Venstre-folk.

Av en eller annen grunn ble hun opphøyet til nasjonens fremste hatobjekt av rabiate folk på Facebook etter at Venstre fikk innført flyseteavgift i 2016. En mann er allerede dømt for drapstrusler mot henne.

MEN SELV OM HETSEN har vært tøff, har Grande vært tøffere. Ved flere anledninger har hun ringt mobberne personlig, for å konfrontere dem med drittslenging og ryktespredning. Det har fungert sånn passe.

Grande er fremdeles en hoggestabbe på internett, spesielt blant menn i sin verste alder. Selv om statsminister Erna Solberg ikke ønsker å forfølge historien fra festen i Trøndelag, vil trolig det rabiate internett holde det gående en stund til.

INTERESSANT NOK er det Trine Skei Grande selv som skal forsøke å berge den norske offentligheten fra det totale forfall.

Det er kulturministeren som skal legge til rette for sunn samtale om norsk kultur og identitet, spesielt når hun skal presentere en ny kulturmelding, den første på 15 år.

Om hun også klarer å gjenreise anstendigheten og folkeskikken i samfunnsdebatten, vil det være en av hennes største prestasjoner.