Han kom, han så, han erobret
Treffsikker og selvsikker soloshow-debut fra Christoffer Schjelderup.
så sitter man bare bekymret hele historien og er redd for å ikke skulle synes det er noe gøy eller kanskje gøy på feil sted.
STAKKARS FOLK som driver med standup. De kan aldri overraske ved tilfeldigvis å være morsom også, de er på scenen først og fremst for å få folk til å le. Er det ikke morsomt så er det ikke bra.
Heldigvis fremstår det typiske standup-publikumet mindre anspent og nervøs enn meg på vegne av den som har valgt å gå på en scene under mottoet «jeg er morsom og nå skal dere kose dere!».
ALLEREDE FRA DEN FØRSTE vitsen til Christoffer Schjelderup fra Fana ler alle hjertelig med. Det er ikke rart. Og det de ler av er noe helt annet enn de middelmådige «han er fra Sotra»-joksene eller noe irriterende «konemor har funnet på»-vitsene jeg er blitt utsatt for et par ganger for mye på standup.
Sånne vitser som gjør at guarden min kanskje er i overkant høy på Ricks denne lørdagskvelden. For her er det virkelig ingenting å frykte.
Schjelderup glir umerkelig over både personlige og politiske problemstillinger, klasse og kultur, hverdagslige og eksistensielle spørsmål og varierer å sentrere vitsene rundt skrittet og hjernen.
DET HELE BEGYNNER FRISKT med å gå i dialog med rapperne i Dårlig Vane og Cæsars sitat «Veni, vidi, vici». Det er et smart valg.
Schjelderup har dessuten en sånn søt og smattende måte å fortelle på som gjør at han fremstår avslappet og tilbakelent. Da blir jeg også mer tilbakelent.
Sømløst fletter han ulike beretninger om ungdomstiden sin over i samtiden, og den røde tråden er akkurat tydelig nok til at forestillingen er godt strukturert, samtidig som det er masse plass til avstikkere.
Et annet klokt valg er å henvende seg til publikum, men ikke å bry seg om svarene.
DET LETTER PÅ TRYKKET, samtidig som han tuller med sjangeren. Og så klarer han både å berøre tyngre (#metoo og hvorfor hvite, kjente menn runker på tilfeldige damer) og lette (hvorfor heter det ubåt?! Båten er strengt tatt I vannet og ikke under jordskorpen) tema.
Ett av mange høydepunkt er da han beskriver interiøret i kjelleren på Kvinneklinikken, klassisk eksempel på «hvordan det går når menn bevilger penger og det er damer som må jobbe der», som et skrekkfilmaktig scenario.
Der både stygge fliser, niffy klistremerkefotspor og heslige gardiner beskrives grundig. Og som alle som noen gang har vært på KK vet: It is funny because it is true.
HAN FREMLEGGER også påstanden om at det nok ville vært betraktelig freshere om det var menn som fødte og at en manneklinikk selvsagt ville fått mer ressurser.
Så det er kanskje på tide å innse det. Standup er kanskje ikke den ultimate kunstformen for meg. Jeg er for nervøs, og så synes jeg det ofte blir for anstrengt. For ofte bare helt ok.
Men så er det de gangene som nå, hvor ting virkelig funker. At jeg får lyst til å klappe på steder ingen andre klapper og kanskje ta med en kompis for å se forestillingen en gang til og sånn.
Tro, hat og ærlighet er først og fremst en veldig morsom forestilling, men også både overraskende, original og til og med litt viktig.
Teateranmelder i BT SIST JEG SÅ en produksjon av Open Window Theatre på Cornerteatret, ble jeg vilt begeistret – og det var en av de fineste forestillingene for barn jeg hadde sett på en stund. Da iscenesatte de Gro Dahles og Svein Nyhus’ bok «Snill», og resultatet var både overraskende og originalt.
Denne gangen har DNS vært med å produsere forestillingen som settes opp på Lille Scene. Forestillingen har ett- til fireåringer som målgruppe og handler om den lille fuglen Kiwi.
Dominika Minkacz-Sira er dukkefører og reisekompis for den lodne brune fuglen som legger ut på en reise i universet i en luftballong for å blant annet å sjekke om månen er en gul ost. Hun møter publikum i lobbyen og forklarer de små effektivt hva som skal skje og reglene for hva som kan røres og når.
SCENOGRAFIEN er absolutt nydelig, og ungene sitter på gulvet rundt den. Fuglen Kiwi og Minkacz-Sira utforsker innholdet i ulike kuler. De deles på midten, kikkes inn i, danses med, før de alle henges opp på det som ligner et stort mekanisk tre. Til slutt ser det ut som en versjon av planetene i Melkeveien.
Scenebildet består av brunt, gull, beige og gult. Det er gjennomført og ser veldig fint ut. Open Window Theatre er stilsikre ned til minste detalj i kostymer og rekvisitter. Barna får også mulighet til å kjenne på planetene, smake på ost og leke med i forestillingen. MinkaczSira er flink å involvere barn og klarer nesten til det fulle å holde oppmerksomheten deres helt ut.
FOR «DEN LILLE STORE REISEN» er en avmålt forestilling. Det er få replikker, og musikken av Jostein Avdem Fretland er hele veien mild og behagelig. Og her ligger også innvendingen mot «Den lille store reisen».
Reisen den lille fuglen Kiwi legger ut på blir for flat. Det er for lite variasjon i møte med de ulike planetene, i bevegelsene – og den mangler en tydeligere oppbygning. For ikke å si vendepunkt. Samplingen av barnestemmene som lydkulisse fungerer veldig bra, men det kunne blitt brukt mye mer og mer helhjertet.
Forestillingen er virkelig fin å se på, men brått er den ferdig før det egentlig kjennes som den har kommet skikkelig i gang. Og da mener jeg ikke at den burde vært lengre, men at det burde skjedd mer.
CAHARLOTTE MYRBRÅTEN, ANMELDER