Doktor Fugellis magiske medisin
«Per Fugelli – siste resept» er en meditasjon over livet, døden og kampen for humanisme og likeverd.
var stedet han til slutt dro for å dø. Begge stedene har denne forblåste, karrige skjønnheten og denne mektige brytningen mellom hav og himmel.
Det er et landskap der mennesket blir lite og sårbart. Og det skal han ha, Fugelli: Han var heller ikke redd for å vise seg sårbar.
FUGELLI VAR sosialmedisineren som utropte seg selv til Norges indremedisiner, en samfunnsdoktor til irritasjon og provokasjon for mange og glede for minst like mange.
Filmen vies i stor grad hans kamp for og lyst til å være i denne rollen lengst mulig.
VI MØTER HAM som sjarmant, mannen som hver morgen knyttet tversoversløyfen, varemerket, og som hadde en enestående evne til å få kontakt med folk.
Vi møter ham som humorist, på tur i Botanisk hage på Tøyen, der han stjeler blomster for å holde oppe produksjonen av adrenalin – dette hormonet som gjennom evolusjonen har hjulpet oss til overlevelse.
MEN VI SER OGSÅ den menneskekjære mannen trekke seg stadig mer tilbake, til han – gradvis mer tungpustet, preget av metastasespredning og medi- siner – konsentrerer seg om å være nær Charlotte, kvinnen han delte livet sammen med i 50 år.
I denne siste fasen settes også hans egne teser og tanker på prøve. Er det mulig å dø uten angst?
POPPE HAR LAGET en vakker, livsbejaende film som man ikke går uberørt fra, men som heller ikke er uten lyter. Flere scener dveler så lenge i sitt emosjonelle dirr at effekten av dem forsvinner.
Filmens generelt dvelende stil er nødvendig for å følge de ulike stadiene i Fugellis prosess og i sykdomsutviklingen, men fører også til noen gjentakelser Poppe kunne økonomisert bort – kanskje til fordel for litt flere nyanser.
Fugelli var flink til å iscenesette seg selv, og man aner konturene av en mann som kanskje har tatt stor plass. Her får han stort sett tale uimotsagt og uten innsigelser, kanskje av respekt, forståelig nok; gitt situasjonen.
Men når sønnen Aksel Fugelli mot slutten hentes inn som en aldri så liten motstemme, ser vi hvor spennende det kunne blitt med noen mothaker her og der.
UNDERVEIS SLÅR DET MEG også hvor mye selvfølgelig og opplagt de utsier, enkelte av Fugellis teser for et godt liv og et bedre sam- funn – samtidig som nettopp det reflekterer samfunnsutviklingen og tidsånden på en både paradoksal og litt trist måte.
I lys av det representerer Fugelli en livsvisdom verdt å lytte til for å vinne tilbake litt av ydmykheten og anstendigheten noen av oss frykter er i ferd med å gå tapt.
Den for meg kanskje viktigste medisinen han foreskriver, er vaksinasjonssprøyten mot hangen til å tro at en absolutt farefri, skadefri, lytefri tilværelsen er mulig – være seg individuelt eller i samfunnet som sådan.
Filmanmelder