Sensuelt og polert om kjærlighet og begjær
Armie Hammer er god, men den virkelige stjernen i «Call Me By your Name» er unge Timothée Chalamet.
Guadagnino omformer dette til et vakkert visuelt virkemiddel, der Sayombhu Mukdeeproms kamera av og til danser rundt de to på samme måte som de verbalt går rundt grøten i sine tilnærminger til hverandre.
FILMEN ER OGSÅ full av tidvis talende speilinger og paralleller. Gresk-romerske skulpturer – som Perlman hevder «innbyr til begjær» – speiles i Olivers skulpturelle mannskropp og Elios ennå uferdige ynglingekropp. Det første håndtrykket dem imellom, reflektert i et annet, der armen fra en antikk skulptur funnet i Gardasjøen blir et bindeledd mellom dem og blikket de nå gir hverandre. Soverommet Oliver overtar etter Elio, som flytter inn i naborommet, bare adskilt av et felles bad. Halssmykket med den jødiske Davidsstjernen Elio begynner å bruke da han ser Oliver bære det.
ARMIE HAMMER SPILLER ut en slående mykhet og sensualitet som delvis kompenserer for problemene jeg har med å tro at han skal illudere en 24-åring.
Som Elio er ikke Timothée Chalamet bare troverdig, han er en åpen bok av sterke følelser, han er keitet begjær, han er uerfaren iver og ung lengsel. Chalamet huskes fra «Homeland» og Christopher Nolans «Interstellar», og i «Call Me by Your Name» viser han en rolleprestasjon som varsler en kommende stjerne.
ALT, INKLUDERT GLEDEN ved å se et solfylt Italia og en ulastelig 80-tallskoloritt, skulle tilsi en minneverdig og gripende film om den første, definerende kjærlighetserfaringen.
Noen fine øyeblikk er det også, både mellom Oliver og Elio, og særlig i en scene mellom Elio og faren helt mot slutten, der Stuhlbarg briljerer i noe som kunne blitt en overdimensjonert og sentimental far/sønn-samtale, men som i stedet lades med lavmælt intimitet.
TRASS I FLERE slike øyeblikk er det som om miljøets småborgerlighet og de elskendes diskresjonen slår inn i filmen. Det er som om Guadagnino holder en halv armlengdes avstand til både menneskene her, og lidenskapen. Og da blir verken lidenskapen, eller filmen, risikabel nok.
ANMELDT AV BRITT SØRENSEN