Så bredbeinte at de nesten revner
Bergenske Howlin’ Sun har stålkontroll på rockeklisjeene.
HOWLIN’ SUN ER SÅ bredbeinte at de nesten revner. Musikken er så lodden at den kan fremkalle stressymptomer hos selv den mest garvede saueklipper, riffene er så brumlete at man tar seg i å dobbeltsjekke kablene til lydanlegget for å forsikre seg om at alt fremdeles er like helt.
«Howlin’ Sun» er en av årets mest hårete utgivelser og godt nytt for alle som savner ærlig rock’n’roll.
BANDET TOK SINE første skritt i 2011, under navnet Old Nick’s Houseband, og vant den viktige Eggstockfestivalen i 2014.
Siden den gang har de markert seg i den bergenske undergrunnen med energiske liveshow og bluesbasert garasjerock, tydelig inspirert av band som Led Zeppelin, The Guess Who, Blues Explosion og The White Stripes. Det betyr lodden lyd, hjertelige vokalprestasjoner, rufsete fuzz og hjertesmerte av den gode, gamle sorten.
HØYOKTANSROCK PUMPER ut av høyttalerne. Seige og mektige «Hitchhiker of Love» veksler mellom blytunge riff og luftige vers, før «Westbound» får grooven i gang.
Lydbildet er knusktørt og varmt som en søvnig sommerdag; det er nesten som om man kan smake heten og asfalten i låten «Move». «Strange Nights» og «Yellow Lit Road» roer det hele betraktelig ned igjen.
«DAY-TO-DAY BLUES» har et godt riff og en snerten bassgang, men gjør ellers ikke så mye ut av seg, mens «Jupiter» i det minste har en dynamikk som gjør at den holder på oppmerksomheten.
«Nothing Like a Shelter»
Howlin’ Sun
«Howlin’ Sun»
Rock, Apollon Records/Border Music Norway