En god talsmann for refuserte manus
Dårlige kriminalromaner og utmattende bruk av fotnoter kokes i hop til en snurrig avantgarderoman.
dag. Dere har herved min medfølelse.
«FERSKENEN» BESTÅR av den avdøde, fiktive én-bokforfatteren Frode Brandeggens etterlatte manus, det vil si femten mikroromaner i krimsjangeren.
Brandeggens fiktive venn, tyske Bruno Aigner, har bearbeidet boken som altså utgjør «Ferskenen».
Aigner har pepret boken med 252 fotnoter i varierende lengde, som drysses ut i hytt og vær. Fortellingene om mesterdetektiven Ferskenen ville aldri blitt utgitt på et anstendig forlag uten alle fotnotene. De mikroskopiske kriminalromanene er på noen sider, og bryter med alle elementære tips og råd for hva som skal til for å skrive en god tekst.
«Romanene» om mesterdetektiven befinner seg på nivå med litterære bragder til syv-åtteåringer.
FOTNOTENE, tilsynelatende ført i pennen av Brandeggens fiktive venn Aigner, er av et helt annet kaliber. Han skriver i en typisk akademisk stil, analytisk og nøkternt om kriminalbøkene og forfatterskapet.
Et tilfeldig semikolon kan avføde fotnoter på flere sider, og leseren får vite om Brandeggens liv, utdannelse, og planer med de femten bøkene i «Ferskenen»-serien.
I fotnotene plasseres krimromanene inn i stilretningen «banalisme», som visstnok er en gren innenfor avantgardistisk kunst. Kontrasten mellom de banale kriminalfortellingene og de intrikate analysene i fotnotene skaper mye moro.
Den kvasivitenskapelige tonen retter fine, satiriske spark mot akademias hang til overtolkning av intetsigende detaljer, og nærmest bevisstløse forhold til litterær kvalitet.
I «FERSKENEN» BRUKER leseren mye tid på å bla frem og tilbake mellom fotnoter og kriminalhistoriene.
Fotnotene henger ofte bare løselig sammen med litteraturen, og kan like gjerne leses som en parodi på forskningsartikler og annen akademisk litteratur.
Brandeggens fiktive biografi har en del likheter til en faktisk eksisterende stavangerforfatter, som nettopp har hatt stor suksess som kriminalromanforfatter de siste årene. I fotnotene kommer det frem at vår fiktive forfatter, Brandeggen, vanket i Vagantmiljøet på 90-tallet og debuterte med en modernistisk roman ingen leste. Etter hvert begynte han å skrive banalisert krim i «Ferskenen»-serien.
MESTERHJERNEN bak det hele, Johan Harstad, kommer også fra Stavanger. Og «Ferskenen» har visse giftige undertoner som tyder på at stumpefeiden mellom Welhaven og Wergeland har fått et stavangersk motsvar i Johan Harstads snurrige avantgarderoman.
BOKEN FØLES etter hvert noe statisk og gjentakende, mest fordi ideen tværes for mye ut. Den hemningsløse bruken av fotnoter krever dessuten meget tålmodige lesere, selv om boken byr på mye moro underveis.
Bokanmelder