Åpent og drøftende om menneskesinnet
Hustvedt kombinerer vitenskapsformidling med selvstendig tenkning, og viser at tverrfaglighet har noe for seg.
opplysningstiden når de reproduserer postmoderne teori uten å bedrive kritisk og selvstendig tenkning.
Tidligere elev ved Bergen katedralskole, nå anerkjent amerikansk forfatter, Siri Hustvedt, viser relevansen av tverrfaglig tenkning i «På sviktende grunn». I tillegg følger hun opplysningstidens idealer om å tvile på «alt», også kjent som metoden til filosofen Descartes.
I DETTE ESSAYET som omhandler menneskesinnet fremstår Hustvedt som tvilende og spørrende, mer enn bastant og konkluderende. Hensikten er å drøfte hva et sinn er. Forfatterens metodiske tvil leder leseren gjennom en mengde forskning rundt sinnet, og får frem hvor mye som fortsatt er dunkelt og gåtefullt.
Man blir opplyst av å lese «På sviktende grunn», ikke minst fordi Hustvedt evner å skrive klart og tydelig om komplekse vitenskapelige spørsmål.
SINNET ER SOM NEVNT, under lupen i essayet, men også den tanketradisjonen som har skapt vår forståelse av menneskesinnet. Det er en tanketradisjon som ordner verden i motsetninger.
Gjennom en mengde eksempler hentet fra virkeligheten viser Hustvedt til grensetilfeller som placeboeffekten, hypnose, morkaken, epigenetikk og andre fenomener som forstyrrer motsetningen mellom kropp og sinn, arv og miljø, fornuft og følelser, forstand og fantasi.
DEN FAKTISKE VIRKELIGHETEN er langt mer uryddig og mangfoldig enn som så. Sinnet er blitt forstått som noe beregnende og kalkulerende (oversetter Bodil Engen bruker fagbegrepet komputasjon). Hustvedt mener at modellen er feilslått, noe hun blant annet underbygger med å referere til forskning på kunstig intelligens. Det faktum at vi fortsatt ikke har skapt roboter om til mennesker indikerer at sinnet er mye mer sammensatt enn rådende forklaringsmodeller makter å fange opp.
Hustvedt mener at et paradigmeskifte er nødvendig, og at en tverrfaglig tilnærming til sinnet er en mer fruktbar vei å gå.
OM DETTE ESSAYET bringer ulike fagfelt nærmere hverandre, gjenstår å se. Personlig tror jeg Hustvedt har rett i at for mye spesialisering skaper blindpunkter, og at generalister (på en god dag) kan se ting i nye sammenhenger slik Hustvedt forsøker med boken om sinnet. Samtidig synes jeg hun tilkjennegir en noe arrogant holdning til spesialisert forskning. Man kan like gjerne innvende mot generalistene at de stort sett reproduserer gjengs tankegods mens spesialistene bedriver nyskapende forskning.
I «På sviktende grunn» er heldigvis Siri Hustvedt mer moderat enn polemisk, og åpent spørrende i god opplysningsånd. Sinnet fremstår nettopp som det feltet hvor fag kan møtes for å undersøke nærmere hva det vil si å være menneske.
Bokanmelder