Hver tredje flyktning i fosterhjem flyttet fra familien
Mange bergensere meldte seg til å bli fosterhjem etter flyktningkrisen i 2015. I ettertid har hver tredje flyktning brutt med familien.
I 2015 kom det 5480 enslige, mindreårige asylsøkere til Norge – nesten fem ganger så mange som året før. De fleste kom fra Afghanistan. Tilstrømmingen førte til akutt behov for nye fosterfamilier som kunne ta seg av barna.
De to siste årene har Bergen kommune bosatt 22 flyktninger i alderen 9 til 17 år i fosterhjem. Fasiten i dag viser at hver tredje av dem har flyttet ut fra familien og fått et annet omsorgstilbud.
– Oftere brudd
Sølve Randal, barnevernssjef for enslige mindreårige i Bergen kommune, er likevel fornøyd med resultatet.
– Alt i alt er erfaringen veldig god. I de sakene det har fungert har det vært en veldig god løsning for barnet, og familiene melder tilbake at det har vært berikende for dem. Men vi ser at det oppstår brudd noe oftere enn tidligere, sier Randal.
Ifølge Randal er mange grunner til at det skjærer seg mellom familien og barnet:
Det kan oppstå konflikter på grunn av andre barn i familien.
Noen synes det blir for tett i familien og angrer på at de flyttet inn. Noen orienterer seg ut av hjemmet før det har fått skikkelig fotfeste.
I ett tilfelle la den biologiske familien sterke føringer for barnet mens det bodde i fosterhjem.
Et annet barn hadde en alvorlig psykisk lidelse på grunn av omsorgssituasjonen i opprinnelseslandet.
Trusler og hærverk
– Vi har også opplevd full klaff mellom barn og familie, men at barnet syntes det var vanskelig å bo ute på landet og savnet tilhørighet med folk fra samme land. Helst ville barnet at hele familien flyttet til byen.
En av familiene som tidligere har stått frem og fortalt om sin positive erfaring, har i ettertid opplevd at fosterbarnet flyttet ut.
– Det fungerte ikke så bra mellom barna i familien, og det var nok en god løsning at han flyttet. I dag har vi ikke så mye kontakt med ham, men vi ønsker ham alt godt for fremtiden, sier fostermoren.
Ofte går det veldig bra i begynnelsen, men så kan det oppstå gnisninger etter hvert, ifølge Randal. Han kjenner ikke til at konflikter har utartet til vold, men sier det har forekommet trusler og hærverk.
Få minoritetsfamilier
19 av de 22 flyktningene ble plassert hos familier de ikke kjente. Tidligere har flere blitt plassert hos slektninger.
– Vi har lett etter fosterfamilier med samme etniske, språklige og kulturelle bakgrunn, men det er veldig få minoritetsforeldre som melder seg.
– Hvor ofte ligger det kulturforskjeller bak bruddene?
– Det er ikke der problemet ligger, det handler mer om ulike forventninger til relasjonen og dårlig kommunikasjon som til slutt bryter sammen.
Noen av ungdommene som har flyttet ut bor nå sammen med andre fosterfamilier, mens andre lever på institusjon.
Bofellesskap
Avdelingsdirektør Vibeke Samsonsen i Bufetat sier det er svært viktig at de klarer å gi hvert enkelt barn riktig hjelp.
– Hovedtrekket er at de yngste barna bosettes i fosterhjem, mens de som er eldre i større grad vurderes for bofellesskap. Flere av ungdommene har utviklet stor selvstendighet og trenger ikke nødvendigvis en ny familie. Men hvert enkelt barn må vurderes for seg, sier hun.
– Må skreddersy hjelp
Hun tror kulturforskjeller og ulike forventninger kan være utslagsgivende for at fosterhjemmet ikke fungerer.
– Vi ser at det gjerne går bedre i slektsbaserte fosterhjem der den kulturelle bakgrunnen er den samme. Mens for noen barn vil det være bedre å komme inn i en helt ny familie uten bakgrunn fra hjemlandet. Lærdommen fra flyktningkrisen er at vi må bli enda bedre til å gi hvert enkelt barn et skreddersydd tilbud.