Norsk landskap møter nederlandsk melankoli
Jakob Oftebro har en flott motspiller i Rifka Lodeizen.
Marcus Hanssen er Bengt den ene som blåser latter og liv inn i Roos; den andre er Johnny (Jakob Oftebro) som hun nå gjenopptar sitt tidligere forhold til.
Det finnes en konfrontasjon i «Forsvunnet», men dette er ikke primaert en film som søker konfrontasjon og konflikt. Med sitt stille vesen er det mer en film som forsiktig søker seg frem i et emosjonelt tilfrosset landskap – også det nydelig billedlagt ved hjelp av to hull i den helt konkrete isen. Ett stort, der Bengt lokker Roos til et hutrende bad, og ett lite, der Johnny og Roos fisker og flørter.
LANGT MINDRE SUBTIL, og langt mindre poetisk i bildebruken, blir regissør Boudewijn Koole når det kommer til en høyst forutsigbar kollisjon med en elg, der en derpå følgende slakting også innebaerer at en død kalv dras ut av elgskrotten.
Filmens andre svakhet er at den fortellermessig mangler originalitet. Vanskelige mor/datter-forhold er et såpass forterpet tema at det må helt nye innfallsvinkler eller synsvinkler til for å gjøre motivet virkelig interessant. Verken Elsie de Brauws Louise eller forholdet mellom henne og Roos får nok kjøtt på beina til at det helt engasjerer meg.
ROOS, DERIMOT, interesserer meg. Også hun kunne fått litt mer fortid, men Rifka Lodeizen vet å spille maksimalt på det hun har og er i nåtid. Lodeizen har også en saermerket utstråling som bidrar til å gjøre skikkelsen interessant.
Når det er sagt, har jeg sans for at en film som utspiller seg i et stort landskap våger å vaere liten og meditativ. Meditativ er også inntrykket den etterlater seg, og det er en styrke, selv om den ellers kommer noe til kort.