Slik vart fjellet norsk
Eit ti år gammalt verk om fjellheimen er gitt ut på nytt. Det har fått ny aktualitet, men kunne ha vore utvikla meir.
og det er forunderleg at ikkje Slagstad nyttar sjansen til å vidareutvikla teksten meir etter ti år.
Når det er sagt, er tidspunktet svaert høveleg for ei nyutgiving. Den Norske Turistforening (DNT) feirar i desse dagar 150-årsjubileum, og me har igjen fått ein debatt om kva som er kjernen i «det norske».
RUNE SLAGSTADS BOK handlar om korleis fjellet frå 1800-talet og fram til i dag er blitt ein sentral del av norsk identitet, og om menneska som gjorde at det vart slik. Dei var kunstmalarar, diktarar, fotografar, vitskapsmenn, ingeniørar, vandrarar og klatrarar. I deira univers kompenserte mektige norske fjelltoppar for mangelen på monument i granitt og bronse. Parallelt vart den romantiske førestellinga om sjølvstendige menneske i fri natur utvikla – Norge vart Nordens svar på Sveits.
Slagstad er på sitt aller beste når han viser korleis jubilanten Den Norske Turistforening, i dag med om lag 300.000 medlemmer, frå første stund vart ein samlande berar av denne identiteten. Knapt nokon organisasjon har i større grad enn DNT samla menneske på tvers av kløfter i det norske samfunnet. EMBETSMENN OG BYBORGARAR i Kristiania dominerte organisasjonen dei første åra, men det var også eit sterkt innslag frå det som Slagstad kallar «folkedanninga». Såleis vart den første årboka opna med eit dikt på landsmål av Aasmund Olavsson Vinje: «A! kjaere Bymann gakk ei stjur og stiv, men kom her upp og kjenn eit annat Liv!» Venstres sjefsideolog Ernst Sars og den fremste motstandaren hans blant historikarane, Høgres Yngvar Nielsen, møttest i ei felles dyrking av norsk fjellnatur. Sistnemnde var formann i DNT i 18 år og forfattar av «Reisehaandbog for Norge», i ei årrekkje den viktigaste guiden for turistar her i landet.
Også arbeidarrørsla hadde sans for eit prosjekt som skulle gjera det lett og billeg å oppleva storslått natur. Endeleg appellerte DNT til nordmenns nøysame, lutherske moral med sin bodskap om at du må yta før du kan nyta, også i naturen. Organisasjonen bygde dermed ein ideologisk himmel over friluftslivet som dei aller fleste nordmenn på ein eller annan måte kunne finna seg til rette under.
LIKEVEL VAR HELLER
ikkje fjellheimen utan konfliktar. Mot den vaknande naturvernrørsla stod DNT for ei pragmatisk linje. Organisasjonen sat med eigarrettar som lenge stoppa utbygginga av Skjeggedalsfossen og Tyssestrengene ved Odda, men valde i 1920 å selja seg ut og nytta gevinsten til tiltak som gav meir turisme for pengane.
Mot den demokratiske tilrettelegginga for fjellvandring for alle stod ein meir eksklusiv tradisjon med røter tilbake til dei engelske alpinklubbane, som rekrutterte dei første turistane til norske fjell tidleg på 1800-talet. Denne eliten dyrka fjellklatring i trygg avstand frå dei vederstyggelege t-merka løypene, men vart etter kvart ein minoritet også i klatremiljøet.
«DEN FRIE BONDEN» som ifølgje identitetsmyten skulle ha sin heim i den norske fjellnaturen, stod lenge uforståande til den romantiske fjelldyrkinga. Fjella var stygge og unyttige, sa bøndene til Vinje i hans «Ferdaminne» frå sommaren 1860. Engelskmannen William Slingsby meinte fjellføraren Knut Lykken var «lat og feig» då han ikkje ville vera med heilt til topps på Store Skagastølstind i 1876. Slagstad viser at det nok heller var snakk om ein kulturkollisjon. Valdrisen Lykken var ennå prega av bygdenorma om at ein ikkje skulle gå «aerendslaus» på fjellet.
I dag er også fjellbonden stolt av naturen sin. Men ulvestriden er eit aktuelt døme på at det framleis fort kan blussa opp konfliktar mellom by og land med bakgrunn i ulikt natursyn. Her kunne Slagstad hatt interessante refleksjonar å koma med i ein meir oppdatert versjon.
RUNE SLAGSTAD VISER også i denne boka sin skarpe sans for dei store liner, for forteljingane som har forma oss som nasjon. Han skriv presist og godt, men enkelt er det ikkje alltid å følgja han – Slagstad formulerer seg som den raffinerte intellektuelle han er. Han gjer det også unødvendig krevjande med sine lange sitat frå 1800-talsskribentar på dansk-norsk. Men for dei som vil forstå nordmenns forhold til fjellet, er Rune Slagstads arbeid frå 2008 framleis eit standardverk. Eit pluss er også at boka er rikt illustrert med mange klassiske maleri, teikningar og foto.
Bokanmelder