Eirin Eikefjord

Diskusjonen om eggdonasjon blir lite fruktbar når morsmyter fortrenger prinsipper.

REGJERINGEN HAR LENGE varslet en oppdatering av bioteknologiloven, men Høyre vakler fortsatt i et av de viktigste spørsmålene: Skal eggdonasjon bli lov i Norge? Denne uken la Høyres prinsipprogramkomité frem sin innstilling. De har tvilt seg frem til et nei.

– Med eggdonasjon vil du ha en genetisk mor, og en annen som føder deg, sa nestleder Jan Tore Sanner (H) da han forklarte standpunktet.

VG fulgte opp på lederplass: Det er etisk problematisk å skille egg og livmor.

Hvorfor det? Både VG og Høyres prinsipprogramkomité understreker at dette handler om «en grunnleggende trygghet for barnet».

BÅDE VG OG HØYRES prinsippryttere sauser sammen morskap, DNA og barns trygghet. Det illustrerer mye av problemet med debatten om eggdonasjon: Myten om det hellige morskapet får uforholdsmessig mye plass. Dermed blir diskusjonen overstrødd av følelser og irrasjonelle argumenter.

Dette er på ingen måte nytt.

«EGGDONASJON VIL INNEBAERE et brudd på langvarige sosiale og kulturelle tradisjoner i samfunnet som er knyttet til mor og svangerskapets helhet», står det iforarbeidene til dagens bioteknologilov.

Til sammenligning har saed blitt distribuert i statlig regi siden mellomkrigstiden, uten plagsomme innvendinger om verken kultur eller helhet.

I statens øyne er morsoppgaven altså hellig og ekstraordinaer. Far er en ladning sperm, en nødvendig teknikalitet.

Man skal jo ikke åpne for eggdonasjon bare fordi saeddonasjon er lov. Etiske grenseoppganger skal helst ikke reduseres til et spørsmål om likestilling.

Likevel: Prinsipielt sett er det nøyaktig samme sak. Det er ikke lett å se større etiske problemer med å dele egg enn saed. Arvestoff er arvestoff. Og hvorfor skal staten egentlig ile til for å hjelpe infertile menn, mens kvinner blir henvist til privatklinikker i utlandet?

I BIOTEKNOLOGIMELDINGEN går Helse- og omsorgsdepartementet gjennom serien av argumenter mot eggdonasjon. Alle virker konstruerte. Få er saerlig treffende.

Mens saeddonasjon skjer raskt og smertefritt, må eggdonoren gjennomgå relativt heftig hormonstimulering. Det hevdes å vaere «urimelig».

Eggprosedyren er riktignok hakket mer komplisert, og kan by på helsemessige ulemper. Men det er ikke snakk om noen medisinsk risiko, bare et visst ubehag. Dessuten er det frivillig å delta. Å gi blod er også ubehagelig. Folk gjør det likevel.

ET ANNET ARGUMENT

er at det ikke er hensiktsmessig å tilby eggdonasjon når det i praksis er svaert vanskelig å skaffe donorer. Men antakelser om markedssituasjonen bør ikke påvirke etiske avgjørelser. Det kan vaere lange ventelister for hjerter og lunger. Organdonasjon er ikke forbudt av den grunn.

Enkelte frykter at kvinner i «sårbare situasjoner» blir presset til å donere egg. Departementet nevner penger, eller forventninger om å hjelpe en barnløs søster.

Er kvinner mer rammet av slikt familiaert press enn menn? Er de mindre i stand til å stå imot? Mer mottakelige for bestikkelser? Neppe. Det er uansett et paternalistisk og irrelevant argument.

FOR Å AVHJELPE DETTE med ubehag, har et mindretall i Bioteknologirådet foreslått at kun overskuddsegg etter assistert befruktning kan doneres.

Et allerede slunkent donormarked skal altså reduseres til kvinner som selv sliter med fruktbarheten, og som trenger eggene sine selv. Med god grunn har forslaget møtt motstand fra medisinske fagmiljøer.

HØYRE ER MEST opptatt av den tradisjonelle verdien av morskap.

«Eggdonasjon innebaerer et brudd med en langvarig konvensjon om at den som føder barnet, er dets mor», skriver prinsipprogramkomiteen i sin resolusjon. Argumentasjonsrekken slutter der. I det konservative Høyre er tradisjon et argument i seg selv. Slik har det alltid vaert. Punktum.

Slik konvensjonell logikk får god hjelp av den voksende Tore på sporet- industrien og moderne tids fokus på opphav.

Ingen ønsker at fremtidens barn skal vaere martret av «usikkerhet og identitetsproblemer». Men det er nokså enkelt å regulere seg bort fra dette, for eksempel ved å kreve at barna skal få vite hvem foreldrene er. I Norge ble et slikt krav innført for saeddonasjon i 2005. Dermed får alle over 18 år vite hvem som er deres genetiske far.

Det er neppe verre for et barn å ha to varianter fedre enn to mødre. Det er også vanskelig å se at et barn blir tryggere av at egg og livmor stammer fra samme dame. Barns trygghet baserer seg på helt andre størrelser, som omsorg og kjaerlighet. Tilknytning er mer enn DNA.

Økte ressurser til kunstig befruktning går nødvendigvis ut over noe annet.

DET SOM ER SPESIELT, er at argumentasjonen ikke handler mer om ressursbruken i helsevesenet. Betyr en åpning for eggdonasjon at staten skal betale? Skal staten sponse eggdonasjon for alle som har brukt opp prøverørsforsøkene sine?

Kapasiteten i Helse-Norge er ikke ubegrenset. Økte ressurser til kunstig befruktning går nødvendigvis ut over noe annet. Det blir ikke billig å åpne døren for enda en kapitalsterk pressgruppe.

KRF OG SENTERPARTIET har allerede sagt klart nei til eggdonasjon, Ap og SV har sagt ja. Det er ingen avgjørende sak for regjeringspartiene Venstre eller Frp. Dermed blir spørsmålet i praksis avgjort på Høyres landsmøte i april.

Der vil det bli kampvotering mellom den konservative og den liberale fløyen i partiet. De konservative er opptatt av føre vàr og konvensjoner. De liberale er opptatt av valgfrihet. Enkelte er opptatt av forholdet til Krf. I fjor var uenigheten så stor at saken ble utsatt.

DET ER LETT Å FORSTÅ frykten for å tukle med naturen. Det dystopiske ved at forplantning skal skje i reagensrør, og utføres av betalte leiemødre.

Teknologien er grenseløs, og det eskalerende verdensmarkedet for arvestoff lar seg ikke kontrollere. Jan Tore Sanner (H) har rett i at det er politikerne som må sette grenser. Men det må skje basert på saklige argumenter og etisk refleksjon, ikke høystemt føleri om morskapet.