Skjønnhet møter grusomhet i «Sweet Country»
Rasistisk forakt og fornedrelse spilles ut i et storslått, australsk landskap.
Det digre landskapet er like vakkert som det er krevende, både å underlegge seg og å ferdes i. Eller leve i, vaere seg for nybyggere eller for svarte som er i ferd med å miste sin historie og kultur.
DETTE ER ET aspekt regissør Warwick Thornton, selv aborigin, tar opp på en måte som vekker ubehag langt ut over ubehaget det er å høre en hvit mann omtale svarte som «beholdning». De herskendes tanker er de herskende tanker, sa Karl Marx, og her får vi se ett aspekt ved det: hvordan den undertrykte tar opp i seg undertrykkerens ideer om egenverdi og rolle. Slik blir den undertrykte sin egen undertrykker, og et redskap for å holde andre nede og opprettholde herskerens makt.
Som de fleste nyere westernfilmer, skriver også Thorntons seg inn i den revisjonistiske tradisjonen, der perspektiv og sympati ligger hos urbefolkningen, som tradisjonelt var fienden, og hvor nybyggerne ikke er ubetinget helter, men inntar en rekke menneskelige valører.
THORNTONS STIL ER både flytende og abrupt, med innklipp som viser små glimt av hva som har skjedd og hva som skal komme. Midt i all grusomheten baerer «Sweet Country» i seg en stor, filmatisk skjønnhet og en relevans som strekker seg ut over den historiske betydningen filmen har rent indremedisinsk i Australia. For man behøver ikke vaere troende for å låne øre til Freds bibellesning.
Et av de første versene han leser peker direkte mot vår tid, og er fra Salme 8 i Det gamle testamente: «Hva er da et menneske, siden du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det?»