«Black Panther» er rikere enn «en vanlig» superheltfilm

Filmen har en brodd som har manglet i sjangeren siden «The Dark Knight Rises».

moden i sin utforskning av sammensatte problemer.

Trolig var det en del av planen, fordi regi- og manusjobben ble gitt til Ryan Coogler. Denne unge, afroamerikanske filmskaperen beviste for alvor at han har evnen til å lage smart underholdning med den subtile boksefilmen «Creed» (2015) og den bitre filmen «Fruitvale Station» (2013). I begge disse har den lovende skuespilleren Michael B. Jordan hovedrollen, og Jordan har også en sentral rolle i «Black Panther» som amerikanske «Killmonger». Han er uenig i hvordan monarkiet Wakanda (hvor filmen i stor grad foregår) styres, og prøver å destabilisere den afrikanske nasjonen.

SKJØNT, WAKANDA er ikke en hvilken som helst nasjon. Det fiktive landet har en spesiell plass i superheltuniverset til selskapet Marvel og en populaer plass i «afrofuturismen»; en kunstretning hvor afrikansk historie blandes med science fiction, og som er ment å vaere en motvekt til hvordan Afrika vanligvis omtales og forestilles i fiksjon.

Tegneseriene som filmen er basert på er forfattet av tungvektere som Roxane Gay og Ta-Nehisi Coates. Sistnevnte er i dag en verdensberømt essayist og ble oversatt til norsk («Mellom verden og meg»).

Men den intellektuelle tyngden hindrer ikke «Black Panther» i å vaere en film det er lett å like. Filmen introduserer nasjonen og rollefigurene på en uanstrengt måte idet vi møter T’Challa (Chadwick Boseman) og hans familie. «Black Panther» starter med at han arver tronen etter farens død, og møter de politiske forpliktelsene som venter i et land som har valgt å holde sin rikdom skjult for omverdenen. Komplikasjonen er at Ulysses Klaw (Andy Serkis) kjenner til landets hemmeligheter, og sammen med nevnte Killmonger setter de to i gang et komplott som vil utfordre T’Challa og den skjøre politiske alliansen han er ansvarlig for.

FILMEN TAR SEG tid før (kom) plottet sparkes helt i gang: Det er som om filmskaperne frydes over muligheten til å forestille seg et afrikansk land uberørt av voldelige kolonimakter, og viser derfor heller frem landets saeregenhet. Og hvorfor skal de ikke det? Wakanda har en herlig fargepalett, med pastell, brunt og lilla, men også med avansert, kald teknologi. Filmens produksjonsdesign er merkverdig nok til å kunne nytes i seg selv.

Men filmen har en emosjonelt engasjerende fortelling – og en relasjon med den virkelige verdenen som publikum befinner seg i. «Black Panther» tar et dristig valg når Killmongers motivasjon og hevnlyst viser seg å vaere enkelt å identifisere seg med. Det er en vågal strategi i en fortelling at «skurken» er den rollefiguren som ligner mest på en person fra den virkelige verden. Han er en outsider blant krigere og ledere, og han er den slemme i en film som handler om at det å vaere god er vanskelig.

DETTE ER NOE RIKERE enn «en vanlig» superheltfilm. Fordi «Black Panther» handler om mer enn