Velmenende om Balkan-krigens etterdønninger

Eirik Ingebrigtsen skriver en intens, men variabel roman om konsekvensene av voldtekt brukt som strategi i krig.

noen år siden var det en voldsom debatt i det litteraere miljøet etter tildelingen av den høythengende Ibsen-prisen til den tyske forfatteren Peter Handke. Den viste at også forfattere tar stilling i konflikten, og at diskusjonen rundt hvem som er krigens ofre fortsatt er betent.

Den prisbelønte forfatteren Eirik Ingebrigtsen kommer fra Os utenfor Bergen. Hans syvende roman, «Kvit bok mørk vinter», utspiller seg i Kosovo, fjorten år etter krigen. Vi befinner oss i landsbyen Gjakova en iskald vinterdag og følger to brødre, en far (og stefar) og et tømmerhoggerlag. De skal felle traer som skal leveres til ulike mottakere. Blant annet til et hjem for barn av voldtatte kosovoalbanske kvinner. BOKENS HOVEDPERSON er 14-åringen Isa, som i likhet med barnehjemsbarna er resultat av en voldtekt. Bokens allvitende forteller veksler mellom å skildre den hverdagslige, tunge jobben med å felle tømmer i vintersnø, og ulike tilbakeblikk som gir et riss av hvordan borgerkrigen fortonte seg for folk flest. Ingebrigtsen skriver intenst, malende prosa, det er ofte langt mellom hvert punktum, språket er suggererende rytmisk, historien har en underliggende nerve, og igjen viser Ingebrigtsen seg som en fremragende stilist.

Gradvis tegner «Kvit bok mørk vinter» opp en nåtid hvor krigsveteraner fortsatt er preget av tenkning rundt etnisk tilhørighet, manifestert i Isas stefar, Reza. Han er tidligere soldat, med lignende ugjerninger på samvittigheten, men overfor serberne. Ingebrigtsens roman er ikke spesielt politisk, snarere får den frem det meningsløse i etnisk tenkning. For eksempel gjennom talende detaljer som at noen av tømmerhoggerne, tidligere krigsveteraner, ikke vil drikke hyllebaerte fordi de oppfatter den som «serbisk».

I «KVIT BOK MØRK VINTER» er krigen knyttet til generasjoner. Isas storebror, Shkodan på 17 år, representerer også et underliggende håp om at man i fremtiden er blind for kategorier som splitter mennesker. Romanen har også et mer billedlig og symbolsk plan, hvor krig er knyttet til døvhet, både hos mennesker og dyr. Etter hvert skjer det dramatiske hendelser på hogstfeltet. Samtidig forsvinner noe av den antydende spenningen mellom stefaren og Isa. Det blir litt for opplagt hvor boken vil.

PÅ SLUTTEN oppstår en situasjon hvor historien virker noe presset mot det overdramatiske. Den bråkete sagen som går og går skaper assosiasjoner til splatterfilmer, noe det muligens også gjør hos forfatteren. For det som ellers i boken er antydende, urovekkende undertoner blir plutselig til eksplisitt og overtydelig horror.

«Kvit bok mørk vinter» forfekter et underliggende og velmenende budskap om at forsoning med fienden er den rette veien å gå. Det kan man på alle måter slutte seg til.

ANMELDT AV GRO JØRSTAD NILSEN