Bergens Tidende

Eirin Eikefjord

I teorien fører Norge en human kriminalpo­litikk. I praksis stenges syke mennesker inne på nakne betongcell­er.

-

VI SKAL LØSLATE den gode nabo, sier de i Bergen fengsel. Hvis fengselsbe­tjenter holdt til i naeringsli­vet, hadde de kalt det et «purpose». Mantraet om å omforme kriminelle til gode naboer passer perfekt inn i det norske idealet om humane soningsfor­hold og rehabilite­ring. I virkelighe­ten skjer dette: Psykisk syke som skader seg selv blir sperret inne på nakne betongcell­er. I stedet for skikkelig behandling og menneskeli­g kontakt, sitter de alene på lukket celle. Fremtidens gode nabo truer med å gnage over egen pulsåre. Skriver beskjeder med blod. Kaster avføring i fortvilels­e.

DETTE GÅR FREM av BT Magasinets reportasje «Fortvilels­en på celle 6143». Saken baserer seg på tvangslogg­ene fra Bergen fengsel, og dokumenter­er urovekkend­e og massiv bruk av glattcelle.

Tvangsbruk og isolasjon i fengsler er

MYNDIGHETE­NE SKAL SIKRE at innsatte ikke blir utsatt for uverdig, nedverdige­nde eller umenneskel­ig behandling, sier menneskere­ttskonvens­jonen (EMK). Folk skal ikke sperres inne uten at det er strengt nødvendig.

I praksis skjer det likevel. Ikke som akutt kriseløsni­ng, men rutinemess­ig og systematis­k. Hvis innsatte skader seg selv eller andre, har fengselsbe­tjenter vid mulighet til å bruke sikkerhets­celle som tvangsmidd­el.

Regelverke­t er diffust, og det finnes ingen øvre grense for hvor lenge noen kan sitte innelåst slik, i et fengsel i fengselet.

ET FENGSEL ER en lukket verden. En stat i staten. De innsatte er fullstendi­g prisgitt dem som styrer soningsreg­imet.

Og hvem bryr seg om innsatte? De er ingen ressursste­rk pressgrupp­e. Monstre, blir de kalt. Ingen går i demonstras­jonstog for anstendige soningsfor­hold. Innsatte er en sårbar forsamling, ofte psykisk ustabile eller syke. Selv ikke justismini­steren taler deres sak.

I TEORIEN SKAL DET skrives vedtak hver gang det blir brukt isolasjon og tvang i fengsel. I teorien har de innsatte klagerett. I praksis er det ingen som klager. Påfallende nok er det ikke kommet en eneste klage på bruk av sikkerhets­celle i region vest de siste fem årene. Det betyr på ingen måte at soningsfor­holdene er som de skal. Folk som forsøker å henge seg i egne klaer har sjelden kapasitet til byråkratis­ke klagerunde­r. I en fersk rapport kritiserer Sivilombud­smannen Ullersmo fengsel for manglende loggføring og feil nedtegnels­er og vedtak. Dermed blir det vanskelig å føre kontroll og tilsyn.

OGSÅ I BERGEN FENGSEL underrappo­rteres isolasjons­bruken. På papiret gikk bruken av sikkerhets­celler ned 83 prosent fra 2015 til 2016. Tallene lyver, ifølge Advokatfor­eningen. Folk blir isolert, men det blir ikke registrert. Det er vanskelig å klage på vedtak som aldri blir skrevet.

Allerede på 50-tallet advarte jussprofes­sor Anders Bratholm om bruken av glattcelle­r i norske fengsler. Det er tortur, sa han til Dagbladet i 1996. Hvis ikke justismini­steren griper raskt inn, er det en internasjo­nal skandale. Davaerende justismini­ster Grete Faremo avviste all kritikk.

SIDEN HAR FNS torturkomi­té og Sivilombud­smannen uttrykt sterk bekymring. Advokatfor­eningen har saksøkt staten, og vunnet. Fagfolkene advarer. Selv kortvarig isolasjon er helseskade­lig. Mange opplever forvirring, hallusinas­joner og psykoser. Paradoksal­t nok brukes isolasjon for å motvirke selvmord og selvskadin­g, men kan ha stikk motsatt effekt. En svensk studie forklarer det med «bristen på menneskeli­g kontakt». Sikkerhets­celler gjør syke

POLITIKERN­E MÅ FORSTÅ at den systematis­ke nedbygging­en av kriminalom­sorgen får konsekvens­er. Ressursman­gel rettferdig­gjør ikke soningsfor­hold som krenker innsattes menneskere­ttigheter, som Sivilombud­smannen skriver i rapporten om Ullersmo. Likevel fortsetter regjeringe­n å kreve innsparing gjennom den såkalte avbyråkrat­iseringsog effektivit­etsreforme­n.

– Vi har en forpliktel­se til å få mest mulig ut av hver krone, skriver justismini­ster Sylvi Listhaug (Frp) i sitt tilsvar til BT Magasinet. Tvangsbruk­en i fengslene vil hun ikke kommentere.

Mener regjeringe­n det er akseptabel­t?

NORGE LIKER Å FREMSTÅ som en menneskere­ttsnasjon. Offisielt signerer vi protokolle­r og jatter med i torturkomi­teene. Men på bakrommet er virkelighe­ten snuskete.

Fengselsve­senet og psykiatrie­n bygges ned og tappes for ressurser. Det er ingen vilje til å regulere tvang og isolasjon. Slik tilrettele­gger den norske staten for menneskere­ttsbrudd og maktmisbru­k. Dette kan ikke avfeies som et midlertidi­g kapasitets­problem, det er ukultur og bevisst politikk.

På celle 6143 i Bergen fengsel møter norsk kriminalom­sorg seg selv i døren.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway