Eirin Eikefjord

I teorien fører Norge en human kriminalpolitikk. I praksis stenges syke mennesker inne på nakne betongceller.

VI SKAL LØSLATE den gode nabo, sier de i Bergen fengsel. Hvis fengselsbetjenter holdt til i naeringslivet, hadde de kalt det et «purpose». Mantraet om å omforme kriminelle til gode naboer passer perfekt inn i det norske idealet om humane soningsforhold og rehabilitering. I virkeligheten skjer dette: Psykisk syke som skader seg selv blir sperret inne på nakne betongceller. I stedet for skikkelig behandling og menneskelig kontakt, sitter de alene på lukket celle. Fremtidens gode nabo truer med å gnage over egen pulsåre. Skriver beskjeder med blod. Kaster avføring i fortvilelse.

DETTE GÅR FREM av BT Magasinets reportasje «Fortvilelsen på celle 6143». Saken baserer seg på tvangsloggene fra Bergen fengsel, og dokumenterer urovekkende og massiv bruk av glattcelle.

Tvangsbruk og isolasjon i fengsler er

MYNDIGHETENE SKAL SIKRE at innsatte ikke blir utsatt for uverdig, nedverdigende eller umenneskelig behandling, sier menneskerettskonvensjonen (EMK). Folk skal ikke sperres inne uten at det er strengt nødvendig.

I praksis skjer det likevel. Ikke som akutt kriseløsning, men rutinemessig og systematisk. Hvis innsatte skader seg selv eller andre, har fengselsbetjenter vid mulighet til å bruke sikkerhetscelle som tvangsmiddel.

Regelverket er diffust, og det finnes ingen øvre grense for hvor lenge noen kan sitte innelåst slik, i et fengsel i fengselet.

ET FENGSEL ER en lukket verden. En stat i staten. De innsatte er fullstendig prisgitt dem som styrer soningsregimet.

Og hvem bryr seg om innsatte? De er ingen ressurssterk pressgruppe. Monstre, blir de kalt. Ingen går i demonstrasjonstog for anstendige soningsforhold. Innsatte er en sårbar forsamling, ofte psykisk ustabile eller syke. Selv ikke justisministeren taler deres sak.

I TEORIEN SKAL DET skrives vedtak hver gang det blir brukt isolasjon og tvang i fengsel. I teorien har de innsatte klagerett. I praksis er det ingen som klager. Påfallende nok er det ikke kommet en eneste klage på bruk av sikkerhetscelle i region vest de siste fem årene. Det betyr på ingen måte at soningsforholdene er som de skal. Folk som forsøker å henge seg i egne klaer har sjelden kapasitet til byråkratiske klagerunder. I en fersk rapport kritiserer Sivilombudsmannen Ullersmo fengsel for manglende loggføring og feil nedtegnelser og vedtak. Dermed blir det vanskelig å føre kontroll og tilsyn.

OGSÅ I BERGEN FENGSEL underrapporteres isolasjonsbruken. På papiret gikk bruken av sikkerhetsceller ned 83 prosent fra 2015 til 2016. Tallene lyver, ifølge Advokatforeningen. Folk blir isolert, men det blir ikke registrert. Det er vanskelig å klage på vedtak som aldri blir skrevet.

Allerede på 50-tallet advarte jussprofessor Anders Bratholm om bruken av glattceller i norske fengsler. Det er tortur, sa han til Dagbladet i 1996. Hvis ikke justisministeren griper raskt inn, er det en internasjonal skandale. Davaerende justisminister Grete Faremo avviste all kritikk.

SIDEN HAR FNS torturkomité og Sivilombudsmannen uttrykt sterk bekymring. Advokatforeningen har saksøkt staten, og vunnet. Fagfolkene advarer. Selv kortvarig isolasjon er helseskadelig. Mange opplever forvirring, hallusinasjoner og psykoser. Paradoksalt nok brukes isolasjon for å motvirke selvmord og selvskading, men kan ha stikk motsatt effekt. En svensk studie forklarer det med «bristen på menneskelig kontakt». Sikkerhetsceller gjør syke

POLITIKERNE MÅ FORSTÅ at den systematiske nedbyggingen av kriminalomsorgen får konsekvenser. Ressursmangel rettferdiggjør ikke soningsforhold som krenker innsattes menneskerettigheter, som Sivilombudsmannen skriver i rapporten om Ullersmo. Likevel fortsetter regjeringen å kreve innsparing gjennom den såkalte avbyråkratiseringsog effektivitetsreformen.

– Vi har en forpliktelse til å få mest mulig ut av hver krone, skriver justisminister Sylvi Listhaug (Frp) i sitt tilsvar til BT Magasinet. Tvangsbruken i fengslene vil hun ikke kommentere.

Mener regjeringen det er akseptabelt?

NORGE LIKER Å FREMSTÅ som en menneskerettsnasjon. Offisielt signerer vi protokoller og jatter med i torturkomiteene. Men på bakrommet er virkeligheten snuskete.

Fengselsvesenet og psykiatrien bygges ned og tappes for ressurser. Det er ingen vilje til å regulere tvang og isolasjon. Slik tilrettelegger den norske staten for menneskerettsbrudd og maktmisbruk. Dette kan ikke avfeies som et midlertidig kapasitetsproblem, det er ukultur og bevisst politikk.

På celle 6143 i Bergen fengsel møter norsk kriminalomsorg seg selv i døren.