Det er politiets jobb å gå med dødsbudskap
Det er ikke lenger en god løsning at ett trossamfunn velges ut av det offentlige til å gå med dødsbudskap.
Lektor, humanist, og far og det er heller ikke lenger slik at prestene er offentlige tjenestemenn.
De er ansatte i en organisasjon av og for troende.
DEN NORSKE KIRKE VIRKER å ha glemt dette selv. Deres egen gledestrålende overskrift «Prester skal fortsatt gå med dødsbud», som også NTB videreformidlet, tyder på at kirken oppfatter dette som en oppgave som det var opp til dem om fortsatt skulle bli håndtert av dem. Det er det ikke.
De kan riktignok takke nei til å fortsette, men det er opp til det offentlige om de i det hele tatt skal få lov til å fortsette med denne oppgaven. I et samfunn med stor variasjon i hva folk tror på, er det ikke lenger en god ordning at ett trossamfunn velges ut av det offentlige til å gå med triste budskap til de pårørende.
Bare rundt halvparten av den norske befolkning ønsker å bli gravlagt gjennom Den norske kirke. For meg tyder dette på at det for mange nok ikke vil vaere det riktige at en prest kommer med dødsbudskapet.
DETTE HANDLER IKKE om å gjemme bort religion. Den som kommer på døren med dødsbudskapet bør ha kjennskap til den lokale floraen av tros- og livssynssamfunn. Personen bør også ha en liste med kontaktinformasjon til rette vedkommende i disse organisasjonene, i tilfelle dette er noe de pårørende ønsker.
Det handler heller ikke om hårsårhet. Det handler om et ønske om å bli likebehandlet selv om man har et annet livssyn eller en annen religion enn den historiske majoriteten. Når staten sender en representant for et bestemt livssyn til alle, er det ikke likebehandling. Det er ikke likestilling, og det er ikke likeverdig.
Jeg er glad for at prester i Den norske kirke får gode arbeidsavtaler. Det fortjener de, uten tvil.
Det betyr ikke at det fortsatt bør vaere deres oppgave å gå med dødsbudskapene. Det bør vaere det offentliges oppgave.