Frode Bjerkestrand

Sexkjøpsforestillingen på Festspillene provoserer. Akkurat slik den skal.

DET ER EN STUND siden Festspill-programmet har skapt moralsk raseri og oppstandelse. I år er det i ferd med å skje, og det er på tide. Fra 25. mai og noen dager fremover skal den danske skuespilleren og performancekunstneren Eja Due sitte på et rom et sted i Bergen og møte publikum «en til en», der hun er prostituert, og publikum er sexkunder.

Dermed vader Festspillene rett inn i debatten om sexkjøpsloven, dagens kvinnesyn, undertrykkelse og tabuer.

ANNE KALVIG ER PROFESSOR i religionsvitenskap ved Universitetet i Stavanger og medlem av kvinnegruppen Ottar. I et debattinnlegg her i BT mener hun at «Festspela i Bergen frontar lovbrot».

Hun er svaert kritisk til både konsept og begrepsbruk, og mener at «Festspela sitt val- og omtale av «performancen» «Lyst #2» røper total kunnskapsløyse og alarmerande haldningar til prostitusjon».

PROFESSORENS INNLEGG er engasjert og viktig, fordi det stiller seg på samme side som menneskehandelens ofre. Men samtidig har hun allerede bekreftet at Festspill-oppsetningen fungerer etter intensjonen, lenge før den skal oppføres. Den provoserer.

Det er slike debatters evige paradoks: De skaper større interesse for et kunstverk kritikerne ikke ønsker at publikum skal oppleve.

Dessuten kan jo en effekt av debatten rundt stykket «Lyst #2» vaere at flere oppdager at de deler kvinnegruppen Ottars oppfatning om prostitusjonsvirksomhet og sexkjøpsloven.

DET EJA DUE ØNSKER å gjøre, er å «utfordre publikums grenser». Det høres ut som en sliten klisje, men det er sjelden det blir gjort på denne måten, under Festspillene.

Forestillingen er fremført i Danmark og Spania tidligere, og i intervju her i BT sier skuespilleren av møtene ofte er personlige og intime, men aldri grenseoverskridende. Det viktige for henne er å gi «sexarbeiderne en stemme», sier hun.

DENNE TILSYNELATENDE hederlige intensjonen demper ikke kritikken. Anne Kalvig skriver:

«Festspela vil bidra inn i ein kjønnspolitisk debatt i ein by med naer seks gonger så mange dommar innan men- neskehandel som Oslo, sett i høve til folketalet. Heldigvis vel Exit-gruppa ved politidistrikt Vest og folk som politiadvokat Rudolf Christoffersen å tru på norsk lov og internasjonal kunnskap, og ikkje lallande, historielause kulturinstitusjonar».

Det er en grusom salve, men det er en viss fare for at den bommer litt. Det kan godt vaere at intensjonen i Eja Dues forestilling også handler om å reflektere over menneskehandel og dens konsekvenser.

DESSUTEN ER ANDRE, som også jobber mot prostitusjonsmiljøet, mer åpen for at «Lyst #2» kan fungere på flere plan. Kristin Nordvik, som er tiltaksleder for tiltaket «Fri» i Kirkens Bymisjon, syns «ideen om at man kan gå inn i en privat situasjon som både tilskuer og deltaker, virker fin».

Hun tror stykket kan gi mulighet for å reflektere, og kanskje gjøre avstanden til en gruppe som er svaert marginalisert mindre.

DET PROBLEMATISKE ved Anne Kalvigs kritikk, er at den kan tolkes som et uttrykk for sensurvilje. Som om Festspillene og andre arrangører ikke skal nedlate seg til å ta i problemstillinger der sexkjøpslovverket eller den allmenne moral blir utfordret.

Er det ett område der forholdet mellom menneskets mørkeste lyster og forholdet til samfunnsnormen skal utforskes, så er det i kunsten. Kunst skal ikke bare vaere estetikk, den skal rive og slite litt i sjelslivet. Det er ofte slik vi i publikum blir tvunget til å reflektere og kanskje til og med ta konsekvens av våre holdninger og handlinger.

Å OPPHØYE KUNSTEN til samfunnets ideologiske frisone er ikke saerlig originalt, og kan til og med oppfatte som oppblåst og arrogant. «Ingen skal vel vaere hevet over lov og vanlige moralregler», heter det.

Men under dette postulatet ligger det en usunn konservativ grunnholdning, som sier at både juss og moral er hamret i stein og skal stå herfra og inn i evigheten.

ER DET NOE HISTORIEN har laert oss, så er det at både lovparagrafer og streng moral kan brukes som undertrykkende redskaper, noen ganger med store menneskelige kostnader. Det kan vaere greit å minne om at homofili var forbudt ved lov i Norge helt frem til 1972.

Samfunnets kjøreregler bør vaere i flyt og oppdatering. Alle har godt av å få sine grunnholdninger utfordret. Å hindre ytringer som gjør akkurat det, er et nokså autoritaert trekk.

HVIS IKKE FESTSPILLENE provoserer, er festivalen død. Hvis ikke Festspillene tør å sette viktige samfunnsutfordringer under debatt, blir de irrelevante.

Statsfinansierte festivaler skal ikke bare vaere pynt, kosemose og en speiling av holdningene til den såkalte «moralske majoritet».

JEG HAR IKKE SETT «Lyst #2», og kan ikke bedømme form, innhold eller intensjon i forestillingen.

Men både Eja Due, Festspillene og Anne Kalvig har allerede pisket liv i debatten om prostitusjon, undertrykkelse og lovens og kunstens grenser. Det er i seg selv verdifullt.