Mener at sønnen er verdens beste lagtempoløper
Både far og sønn vet hvordan motgang føles. Derfor betydde gullet til Sverre Lunde Pedersen ekstra mye.
Da Jarle Pedersen så Norge ta gull i lagtempo, jublet han. Han mottok et par gratulasjoner. Han ga konen Martha Lunde Pedersen en klem.
Så sank det inn.
Norge tok OL-gull i lagtempo. Dette med sønnen Sverre Lunde Pedersen i spissen.
I et fåtall sekunder fikk han stå i fred. Ingen presse. Kun han, med ansiktet rettet mot TV-skjermen hvor Norge feiret gullet. Øynene ble blank. Så kom tårene.
– Jeg vet hvor lenge de har jobbet for dette. De har vaert naerme mange ganger, men det har liksom alltid sviktet i siste sekund. Dette var så fortjent.
Det var så fortjent. Det har alltid bare vaert nesten. Jarle Pedersen vet hva han snakker om.
Jarle Pedersen har vaert med på fire OL. Et som utøver, et som fysioterapeut, og to som trener for det norske skøytelandslaget.
Han har vaert med på sirkuset. Han vet hva som skal til. Han vet også hvordan motgang kjennes på kroppen.
Det vet sønnen også.
– Jeg var med Sverre da han ikke fikk gå lagtempo i OL i Vancouver. Da var han junior, og jeg vet hvor skuffet han var da. Jeg vet hvor mye han har trent, hvor seriøs og nøye han har vaert, og hvor mange timer han har brukt i vaer og vind, forteller Jarle. Deretter var det OL i Sotsji. – Det var ok. Ikke dårlig, men ikke supert, sier Jarle.
Nådde bunnen
I sesongen 2016/2017 var alles øyne rettet mot Sverre Lunde Pedersen. Det skulle bli hans år.
Det ble det ikke. Resultatene i verdenscupen skuffet. Det var vanskelig å forstå hvorfor.
Sverre var overtrent. Plutselig handlet resten av sesongen om å takle kroppen, ikke om å oppnå toppresultater.
– Han var barnestjerne og hadde fremgang så å si hele tiden, frem til i fjor. Men den trøkken han fikk var ikke god, sier Jarle alvorlig og tenker tilbake på fjorårets 10.000 meter i EM:
– De som så han der han gikk med hendene på knaerne og så vidt klarte å sjangle seg i mål, trodde han var ferdig. At det ville han aldri komme seg over. Men de tok feil, sier pappa Pedersen med et glimt i øyet.
Comebacket
For ingenting er så vondt at det ikke er godt for noe. Det har Sverre virkelig fått kjenne på. For sesongen 2017/2018 har vaert en eneste stor opptur.
–Han og de rundt ham har laert mye av det som skjedde forrige sesong. Trenerne har gjort de rette grepene i år. Han har aldri vaert så god som han er nå, mener Jarle.
I hans tredje OL gikk drømmen til Sverre Lunde Pedersen i oppfyllelse. Bronse på 5000 meter og gull på lagtempo. Et comeback det står respekt av.
– Jeg sa det til Sverre i vår og i sommer at dette her tror jeg du kan tjene på i OL-sesongen. Det å ha hatt den trøkken og ha sett hvor grensen din er. Nå vet han at det han gjorde i fjor, tålte han ikke. Mens det han har gjort i år har vaert riktig, mener pappa Pedersen.
OL i 2018 har vaert godt på alle måter for Sverre.
– Han sa til meg at han bare har hatt gode dager der borte. Han har trivdes, og han har gjort ting som å vaere ute og sykle i solskinnet. Det eneste som gikk skeis var feilskjaeret på 1500 meter. Der var han rett og slett uheldig og gikk ned i et spor. Han lå an til et sølv der, det vil jeg påstå.
– Blir rørt
Han var sikker på at Sverre var god nok til medalje. Han var også sikker på at lagtempolaget var godt nok. Men at det skulle bli to medaljer til sønnen, og en av dem gull, det var kanskje mer enn selv en far kunne tro.
– Det var det som var målet, en medalje. Det klarte han allerede i første løpet, og så fikk han gull i dag. Det er så deilig når de får det til at det går nesten ikke an å beskrive, sier Jarle og legger til:
– Jeg vil påstå at han er verdens beste lagtempoløper.
Onsdag fikk han se sønnen bli verdens beste. Historien mellom far og sønn, trener og utøver, gjorde det naturlig at gullet brakte frem noen tårer.
–Jeg blir rørt. Man blir rørt når man ser at folk lykkes, sier Jarle aerlig.
Selv tok han aldri et OL-gull. Men om han hadde gjort det, er han sikker på hvilket som hadde betydd mest.
– Det ville vaert Sverre sitt.