Kaos truer Øst-Afrikas stabile sentrum

Etiopiernes høylytte protester får 16 års strengt politisk styre til å vakle. Mangel på stabilitet er farlig i en av verdens mest krigsherjede regioner.

Det stabile ankeret på Afrikas horn står overfor store omveltninger. Etiopierne bor mellom en borgerkrig i Sør-Sudan mot vest, i Eritrea mot nord, i Somalia mot øst og uroligheter i Kenya mot sør.

Etiopias over 40 forskjellige etniske grupper har ikke kriget mot hverandre på nesten tre tiår, men nå slår den politiske konstellasjonen som skal holde dem samlet, sprekker. En åpen konflikt kan sende regionen mot kollaps, mener Harry Verhoeven, forsker på statsstruktur og konflikt med saerlig fokus på Afrikas horn, ved Georgetown University i Qatar.

– At Etiopia eksploderer er det siste man ønsker. Det var ille da Syria eksploderte med 20 millioner mennesker, men i Etiopia bor det over 100 millioner. Problemets omfang er potensielt mye større, sier han.

15. februar varslet statsminister Hailemariam Desalegn sin avgang – en situasjon landet aldri før har opplevd. Med egne ord ønsker han å lette veien for politiske forandringer.

Ny unntakstilstand

Statsministerens beslutning kommer etter store protester. Omverdenen har lenge ansett Etiopia som Afrikas stabile vekstmotor, men de to dominerende etniske gruppene – oromoene og amharaene – føler seg undertrykt av en liten elite fra Tigray-regionen i det nordlige Etiopia, og av regjeringens systematiske overvåking av befolkningen. De to gruppene er enige om å vaere misfornøyde, men uenige om hva som bør gjøres i stedet.

Etter statsministerens avgang erklaerte forsvarsminister Siraj Fegessa unntakstilstand. Den vil i første omgang vare i seks måneder.

– Regjeringen har tidligere gjort flere forsøk på å dempe volden, men folk mister fortsatt livet, mange er blitt fordrevet og vår økonomiske infrastruktur har vaert skadelidende, forklarte ministeren under et pressemøte, ifølge nyhetsbyrået Reuters.

Regjeringskoalisjonen, som har sittet ved makten siden 1991, ønsker arbeidsro til å finne en avløser for den avgående statsministeren. Samtidig vil ingen risikere destabilisering av et land som allerede er omringet av borgerkriger. Manøveren kan imidlertid slå tilbake på dem, vurderer Ahmed Soliman, forsker på østafrikansk politikk ved Chatham House i Storbritannia.

– Unntakstilstanden kan lett føre til ytterligere misnøye hvis den ikke blir nøye brukt til å lansere og iverksette reformer. Det er fortsatt usikkert hvordan den neste regjeringskonstellasjonen vil se ut og hvor dypt de følgende reformene vil gå, sier han.

Fra det internasjonale samfunnet kan man heller ikke spore utpreget begeistring over forsvarsministerens erklaering.

– Begrensninger av det etiopiske folks mulighet til å uttrykke seg fredelig sender et signal om at de ikke blir hørt, skriver den amerikanske ambassaden i landet i en uttalelse på sine hjemmesider.

Ambassadens personale har samtidig suspendert alle reiser utenfor hovedstaden på grunn av uroen.

Ulmende misnøye

Den siste utviklingen kan anses som kulminasjonen på lang tids misnøye med måten Etiopia styres på.

Man kan holde mange, lange taler om hvordan regjeringen har lyktes med å styrke økonomien. Landets industri har skutt i vaeret og de siste ti årene er millioner blitt løftet ut av fattigdom.

Utviklingen har imidlertid hatt en pris for hver enkelt etiopier, som har fått faerre reelle demokratiske rettigheter. Ved forrige valg i 2015 klarte regjeringskoalisjonen, Det etiopiske folks revolusjonaere demokratiske front, å frata opposisjonen deres siste plass i parlamentet. Politiske motstandere er sendt i fengsel uten rettssak, og pressefriheten er ifølge den uavhengige organisasjonen Freedom House ikke-eksisterende.

Samtidig kommer ikke veksten de unge til gode. Det er ikke nok jobber til dem. FN forventer at Etiopia vil øke til 190 millioner mennesker i 2050. Paradoksalt nok har den største folkegruppen, oromoene, de dårligste vilkårene.

– En del av kampen er å prøve å sikre oromoenes rettigheter. De håper å kunne innsette sin leder Lemma Megersa som landets neste statsminister, men den nest største gruppen, amharaerne, vil også gjerne ha et forsøk. Regjeringen sjonglerer dermed med mange interesser, sier Ahmed Soliman.

Protester over hele landet

De store forskjellene i levevilkår er tydelige i kontrasten fra Addis Abeba, hvor drosjer og busser navigerer mellom kjøpesentre og internasjonale hoteller, til landområdene hvor tre års tørke har tappet alle ressurser slik at overlevelse er en daglig kamp, og det er ganske normalt å finne husdyr som har dødd av sult i veikanten.

Tusenvis gikk i gatene i motstand mot myndighetenes maktmisbruk. Protestene spredte seg til hele landet, og det forekom voldelige sammenstøt mellom demonstranter og politi. I oktober 2016 erklaerte regjeringen unntakstilstand, som varte i ti måneder. Unntakstilstanden ga myndighetene autoritet til å fengsle alle som «forstyrret den forfatningsmessige orden». Med andre ord alle som skulle tenke på å gå ut på gaten og demonstrere.

Samme mulighet er gitt med den nåvaerende unntakstilstanden. Den gang ga beslutningen anledning til et utall fengslinger, men samtidig stabilitet. Etter opphevelsen i august i fjor har antallet protester igjen økt, ifølge Armed Conflict Location & Event Data Project, som analyserer konflikter.

I lys av at regjeringen faktisk har lyttet til kritikken, kan