Morten Myksvoll
Den grove hetsen mot Sumaya Jirde Ali er eit åtak på demokratiet.
SUMAYA JIRDE ALI har markert seg i det offentlege ordskiftet med ein skarp retorikk, og legg sjeldan noko imellom. Jirde Ali snakkar rett frå levra, og kallar ein spade for ein spade. Så skreiv ho «fuck politiet» på Twitter og sa «fuck Listhaug» på eit Natt & Dag-arrangement. Det var som om den store hauststormen trefte denne gjengen med ospelauv. Den ytre høgresidas kommandosentral, nettstaden Resett, sette full krenkestab.
Stilen til Jirde Ali er ikkje, for å låne Resetts simple språk, politisk korrekt. Men alle som har følgt henne i det offentlege ordskiftet veit at desse utfalla var uvanlege for hennar del.
Ein debattant som Jirde Ali treff på alle krenkepunkta til Resett-lesarane: Ho er ung, ho er ei kvinne, ho er mørk i huda, ho er muslim, ho går med hijab og ho er ueinig med dei.
DET FÅR HO MERKE NO. Hetsen ho får i kommentarfelt, i sosiale medium og i private meldingar er heilt vill. Resetts «ansvarlege» redaktør, Helge Lurås, meiner at det er noko Jirde Ali må tole. «Du har en saftig retorikk selv. Da må man også tåle reaksjoner», skriv Lurås.
Det er eit djupt problematisk svar. Lurås lèt som om det er ei slags likevekt mellom formuleringane til Jirde Ali og den hetsen lesarane hans sender i retur. Ja, ein må tole reaksjonar viss ein kjem med saftige utspel. Ein skal ikkje måtte tole hets og trugsmål.
«Slå ring om henne, søl bensin og tenn faklene» er ikkje ein rettferdig reaksjon. Det er ei hatefull ytring. Å omtale nokon som ei «Akbar-kjerring», ei «hettemåke» eller «denne tildekkede såta» er ikkje i same verd som å seie «fuck Listhaug».
Lurås skuldar på den som vert hetsa, og skjermar dei som hetsar. Det er patetisk. LURÅS LEGITIMERER at Jirde Ali vert hetsa for kjønnet sitt, for hudfargen sin, for religionen sin og for hijaben sin. Det er antidemokratisk, og det snevrar inn ytringsfridomen i Noreg.
Viss det vert sosialt akseptert å møte motdebattantar som lavpanna bøller, kan det øydeleggje debattklimaet vårt.
Terskelen for å delta i samfunnsdebatten blir høgare, spesielt for dei som er på målskiva for denne mobben. Noreg treng fleire unge, kvinnelege minoritetsstemmer i offentlegheita. Ikkje faerre. Me treng stadig nye stemmer, for å ta opp stadig fleire tema.
Og me treng stadig nye stemmer, fordi dei kan brenne ut i møte med all driten. Skuldertrekket til Lurås er ikkje uskuldig. Det er uansvarleg og farleg. Jirde Ali måtte gå med valdsalarm før Resett sette inn støyten.
Hetsen har gjortat Jirde Ali melder Resett inn for Pressas Faglege Utval (PFU), for brot på Ver Varsam-plakaten. Kommentarfeltet er forhåndsmoderert, men hetsen slepp lett gjennom det vidopne filteret. I tillegg er det fritt fram på Facebook. Øystein Stray-Spetalen var ein av investorane bak Resett, men representerer samtidig allmenta i PFU.
Det er ei dobbeltrolle som blir ekstra
HOVUDFIENDEN TIL denne «alternative høgresida» er den såkalla identitetspolitikken, som dei meiner at venstresida driv med.
Identitetspolitikk er ein form for alliansedanning i politikken, der karakteristikum som hudfarge, nasjonalitet, klasse og religion vert samlande faktorar, framfor politisk semje. Til ein viss grad har dei rett i at venstresida driv med identitetspolitikk. Men dei mest hyppige brukarane av identitetspolitiske verkemiddel er den alternative høgresida sjølve.
Dei skiljelinjene me kjenner frå det norske politiske systemet er ikkjeidentitaere. Kva religion du tilber eller kva farge du har på huda di, har lite å gjere med synet ditt på private velferdstilbydarar, skattenivå eller vegutbygging. Det naeraste ein finn identitaere skiljelinjer i den norske partifloraen er klassekamp og kristne formålsparagrafar.
Reaksjonen mot Jirde Ali er fundert i reinspikka rasisme, ei av dei klaraste formene for identitetspolitikk.
Jirde Ali passar ikkje inn i deira bilete av det å vere norsk, trass i at ho er godt integrert. Ho snakkar flytande norsk og har etter få år i Noreg gitt ut ei diktsamling på norsk. Hudfargen hennar kan ho nemleg ikkje integrere seg vekk frå. Når ei kvinne som Sumaya seier noko som provoserer, utløyser det uvanleg sterk hets.
HELGE LURÅS OG RESTEN av den alternative høgresida meiner at dei kjempar ein edel kamp mot dei politiske elitane, og dei sausar alle andre medium saman i den fordummande merkelappen «medstraumsmedier».
Dei lèt som om dei er styrt av rasjonalitet og gode argument, men flyg i fistel kvar gong dei møter motstand. Ein meir emosjonelt styrt gruppering skal ein leite lenge etter.
Dei er meistrar i å skape fiendebilete, og arbeider for å polarisere norsk politikk. Alle som er ueinige med dei, vert stempla som å høyre til venstresida. Det finst ingen mellomting, ingen nyansar.
Dette er ikkje eit lite problem. Resett er blant Noregs mest delte nettstader, og er blitt ein samlingsstad for ytterleggåande standpunkt. Helge Lurås har gått frå å vere ein hyppig brukt kommentator i blant anna NRK, til å leie ein gjeng med internettkrigarar.
Den alternative høgresida er stammekrigarar, som heiar fram dei som er på same lag. Det er greitt i fotball, ikkje i demokratiet.
RESETT SKRIV AT DEI arbeider for demokrati og ytringsfridom. Dei skal kjempe for folk som ikkje kjem så lett til orde. Det er fine ord. Men Resett snevrar inn ytringsrommet og prøver å hetse motstemmer til å vere stille. Dei kjempar mot identitetspolitikk ved å vere identitaere.
Den alternative høgresida er stammekrigarar, som heiar fram dei som er på same lag. Det er greitt i fotball, ikkje i demokratiet. Det einaste Resett oppnår, er den ubestridte posisjonen som norsk offentlegheits kloakkrøyr.