Har uhelbredelig hjernsvulst, men Astrid nekter å gi opp
I 2011 ble Astrid Kvale operert for hjernesvulst. En vellykket operasjon der alt ble fjernet. Trodde hun.
Iført treningsklaer kikket Astrid Kvale utålmodig på kreftlegen på Haukeland.
Skulle opp Stoltzen
Året var 2016 og hun skulle bare få tommel opp på kontrolltimen, og så dra rett til Stoltzen.
I stedet måtte hun lytte til legen som la ut om kreftsvulsten hun fjernet fra frontallappen i hjernen for fem år siden, og se gjennom gamle bilder av hjernen.
«Du vet man kan få tilbakefall», registrerte hun at legen sa.
– «Ja, ja, men det gjelder jo ikke meg», husker jeg at jeg tenkte, sier Kvale, og må ta en pause for å få følelsene under kontroll.
Håp i forskning
På Haukeland universitetssjukehus sitter et titalls russ fra Bergen musestille i den store aulaen.
De siste ti årene har aksjonen Krafttak mot kreft samlet inn naermere 35 millioner kroner bare i Hordaland. Russen står for rundt 80 prosent av dette.
Nå skal ungdommene se hva pengene de samler inn går til.
Oppmerksomheten er rettet mot professor Martha Chekenya Enger, som forteller at hun vil gjøre hjernesvulst mer mottakelig for cellegift. Til prosjektet har hun mottatt ca. ni millioner kroner fra bøsseaksjonen.
– De er få, men alle dør
Årlig blir mellom 275 og 300 nordmenn diagnostisert med grad fire hjernesvulst, forteller hun.
– De er få, men alle dør, sier forskeren.
Også Astrid Kvale er til stede i salen. Hun er en av dem årets russ samler inn penger til.
Kvale stirrer ut i luften mens forskeren forteller at ved tilbakevendende hjernesvulst forverres ofte graden.
– Til tross for alt disse pasientene går gjennom, lever de i snitt bare 14 måneder etter behandling, sier Checkenya Enger.
Det er nå snart to år siden Astrid Kvale satt hos legen og skulle bli frarøvet livsgnisten for andre gang.
Fra student til pasient
Den første gangen var hun 24 år og hadde akkurat tatt bachelor i økonomi. I stedet for å vaere klar for jobbmarkedet, ble det operasjon og rekovalens.
Hjemme igjen, knuger Kvale den blå tekoppen, dekorert med kreftforeningens sløyfe. Forteller at hun ikke husker mer fra legebesøket i 2016, annet enn at hun brøt sammen og gråt hysterisk på legekontoret.
– På en måte var det verre, for denne gangen visste jeg nøyaktig hva jeg måtte gjennom, sier hun behersket.
Uhelbredelig hjernesvulst
Det skulle vise seg at hjernesvulsten hadde blitt mer aggressiv. På en skala fra én til fire, der grad fire har dødelig utgang, hadde svulsten til Kvale gått fra grad to til tre.
Hun fikk også vite at kreften var uhelbredelig.
– Fordi jeg har hele livet mitt foran meg ..., sier 30-åringen, og koster på seg et ironisk smil, ... så må jeg regne med å få flere tilbakefall.
Tøffe behandlinger
I den lyse leiligheten ved havnen i Os står langrennsski i gangen og den populaervitenskapelige boken «Hjernen er stjernen» på stuebordet.
– Boken virket midt i blinken for meg, humrer Kvale.
30-åringen er nylig blitt uføretrygdet. Livet går i bølger. Etter kirurgisk fjerning av svulsten i frontallappen høsten 2016, ventet en intensiv kombinasjon av strålebehandling og cellegift det neste halvåret.
Senskader
Én uke med behandling etterlot henne totalt utmattet. Tre uker med restitusjon – og så en ny uke der kroppen ble nullstilt. Behandlingen ga bivirkninger som forstoppelse og hårtap – og senskader som nedsatt fertilitet og hørselstap.
– Jeg virker utakknemlig når jeg tross alt har fått livsnødvendig behandling. Men når jeg er midt i det, klarer jeg ikke å tenke slik. Jeg gikk rett i kjelleren flere