Rusreformen gjør kjeltring til pa
Krigen mot narkotika kan ikke vinnes. Rusreformen kan gi mange mennesker bedre liv.
risiko i Mexico, men fortjenesten er god. Blir du tatt, kan du forvente lange fengselsstraffer. Et sted mellom 8 og 20 år. På en internasjonal konferanse i Mexico City nylig påpekte en mexicansk forsker noe vi egentlig visste, men ikke har orket å tenke på: Det er fattige kvinner og barn som baerer den tyngste børen i krigen mot narkotika.
Forskeren fortalte om kynisme satt i system, og eksemplifiserte dette med en mann som hadde 6 «koner» og 20 barn. Kvinner og barn ble sendt ut på smugleroppdrag, og som mannen påpekte: «Du kan tåle å miste noen barn og koner hvis du har mange nok å ta av. Dessuten får de både mat og en seng i fengselet.»
Kvinner i latinskamerikanske fengsler sitter der, med få unntak, på grunn narkotikaforbrytelser. Mange sitter i årevis.
NORGE SKAL FÅ EN ny rusreform. Med denne reformen kan vi håpe på at lidelsene nasjonalt og internasjonalt reduseres. Reformen innebaerer at mennesker med en «illegal avhengighet» skal behandles og ikke straffes.
Rusreformen er godt nytt for alle som ønsker en seriøs rusbehandling og forebygging. Selv om det er lenge siden rusmiddelavhengige havnet i fengsel på grunn av en brukerdose eller to, er den forestående avkriminaliseringen mye mer enn bare symbolpolitikk.
Samfunnet erkjenner med et slikt taktskifte at ruslidelser ikke handler om dårlig moral eller vond vilje, men om tilstander som krever psykologisk, sosial og medisinsk behandling.
ENNÅ VET INGEN hvordan reformen skal gjennomføres. Utfordringene er mange, blant annet er ikke avkriminalisering det samme som legalisering av narkotiske stoffer. Så hvordan skal samfunnet forholde seg til mennesker som blir tatt med illegale rusmidler?
Skal vi ignorere en handling som i prinsippet er ulovlig, eller skal de bøtelegges eller få valget mellom fengsel eller behandling?
Hvis du blir tatt med en betydelig mengde illegale rusmidler og får valget mellom fengsel eller behandling, vil du mest sannsynlig takke ja til behandling. Men er det riktig å tilby mennesker uten en alvorlig eller erkjent ruslidelse behandling? Og hvis ja, er dette fornuftig bruk av knappe helseressurser?
NOEN LAND HAR HELDIGVIS gått foran oss i arbeidet med avkriminalisering. Både fagfolk og politikere trekker ofte frem den såkalte Portugal-modellen. Modellen har blitt en suksess: overdosedødsfallene og antall brukere er betydelig redusert.
De som blir tatt med for store kvanta illegale rusmidler må blant annet møte en tverrfaglig kommisjon som skal motivere til videre behandling. Modellen er virksom, men kan fremstå som relativt ressurskrevende og til tider byråkratisk.
Da Sveits ryddet sine åpne russcener for noen år siden, flyttet de ansvaret for de rusmiddelavhengige over til helsesektoren. Sveitserne innførte heroinassistert behandling for pasienter som ikke lyktes med mer tradisjonell legemiddelassistert rehabilitering (Lar).
Sveitsiske forskere mener å kunne dokumentere at landet i dag verken har overdosedødsfall eller ventelister for behandling. Faren med denne modellen er at den kan bli for medisinsk og for snever.