Energisk kraftpakke
Dobbeltgjengers rock går over stokk og stein. Det er som oftest en bra ting.
«When I’ve Gone to Space» fra 2016 la vekt på progrock og psychedelica, er det ingen tvil om at andreplaten «Limbohead» er en mer rendyrket rockeplate. Kanskje kan man til og med si at lyden deres er blitt mindre eklektisk og mer strømlinjeformet, uten at det antyder at de er blitt mindre interessante.
FØRST AV ALT HAR vokalist Vegard Wikne fått enda større plass i deres musikalske landskap, og stemmen hans har vokst i både spekter og evne. Det demonstrerer han kanskje best på den atypisk nedpå og paranoide «Locking my Doors», hvor de som band fremtrer som nesten minimalistiske.
Hans vokal kan sies å vaere et sted mellom Eddie Vedder og Josh Homme, både i faktisk karakter og i appell. Aller best kommer den til sin rett på «In Limbo», som understreker at albumets sterkeste låter også er deres seigeste.
Dette bryter de med på hektiske «Swing», som leker med metall og alle dets sjangertrekk. Det tyder på at det er mye som faller innenfor Dobbeltgjengers definisjon av rock.
På «Radio» er de kanskje på sitt mest ekstraordinaere, med en rå energi og blytung bass som river i hele kroppen. Låten tar alskens musikalske vendinger som gjør den til en krevende, men utrolig givende sak. Det er bandet på sitt mest fengende og ornamenterte.
BANDET ER IKKE REDD for de mer fengende, rundere sidene av rock. «Mangrove» viser at de også mestrer det melodiøse, gitarstrofene som syrer seg inn i hjernebarken. Noen ganger føles det dog som de smører litt for tykt på.
Deres schizofrene låter og miksingen av lydbilder sender tankene til en haug med andre artister – alt fra Eagles of Death Metal til Queens of The Stone Age. Men bandets egen identitet drukner av og til i dette litt kaotiske.
Platen inneholder imidlertid suksessfulle musikalske eksperimenter. «Tin Foil Hat» er et eksempel på det. Den er flamboyant og nesten i overkant selvsikker i sin stemme, men på den mest sjarmerende måten. Dette humøret dras videre til «Calling Tokyo», en pastisjaktig gypsyrockaffaere som fungerer nettopp fordi de tør å leke med det overdådige og teatralske.
«Limbohead» er energisk og noe ubesluttsom stilmessig. Det er ok, spesielt når de kombinerer deres meloditeft med en bestemt spastisk kvalitet.
Musikkanmelder