Eirin Eikefjord
22. juli er selveste atomknappen i norsk politikk. Det skyldes oppgjøret vi egentlig ikke har tatt.
KALKULERT eller ikke: Justisminister Sylvi Listhaug (Frp) valset rett inn i det mest betente som finnes i nyere politisk historie. Koblingen mellom Arbeiderpartiet og terror er drøy og ufølsom. Det måtte utløse reaksjoner. Og så beskyldte Jan Tore Sanner (H) Ap for å «trekke 22. juli-kortet».
Han angret etterpå, men det var ingen vei tilbake. Regjeringen hadde trykket på atomknappen.
Oppgjøret etter 22. juli var på mange måter en studie i anstendighet og storsinn. Hat ble besvart med kjaerlighet. Angrepet skulle ikke utnyttes politisk.
Det ble en slags offisiell enighet om at terroren var et angrep på Norge, nasjonen, demokratiet. Og så gikk vi liksom videre, hånd i hånd.
SÅ ENKELT er det jo ikke. For under ulmer raseriet og følelsene og uenigheten som ble undertrykt i rausheten og rosetogene.
22. juli-massakren er en nasjonal tragedie, men også en dypt politisk markeringssak.
Det er fortsatt splid om Anders Behring Breivik først og fremst var syk eller politisk motivert.
For dem som vil markere avstand, er det bekvemt å avskrive ham som gal. For dem som vil advare mot fryktinngytende tankegods fra ytre høyre, står sykdommen i veien.
Breivik begrunnet drapskrigen sin i et inderlig hat mot Arbeiderparti-staten. Regjeringsbygget og landsmoder Gro Harlem Brundtland var primaere terrormål. De som ble henrettet på Utøya representerte fremtiden til partiet.
JO DA, vi er alle sosialdemokrater. Men angrepet var ikke først og fremst rettet mot det norske folk, det rammet Arbeiderpartiet – på en måte som nesten er umulig å fatte.
Noen synes kanskje det er på tide å gå videre, men mange i Ap og AUF sliter fortsatt med traumer og sår som aldri gror. De døde kommer aldri tilbake. Noen er faktisk mer ofre enn andre.
Selv om Ap selv ikke utnyttet 22. juli politisk, ble partiet i praksis urørlig og uangripelig. Det er lavmål å sparke noen som ligger nede. Et parti i sorg fortjener fred. Enkelte opplever nok at Ap fikk et frikort, og at misnøyen med det langvarige regimet aldri fikk komme skikkelig til uttrykk.
SOM FRPS nestleder Per Sandberg skrev i boken «Mot min vilje» i 2013: «Det var Ap som hadde ansvaret for at 22. juli kunne skje». I boken kritiserer han den norske konsensuskulturen.
«Fremskrittspartiet ble hardt rammet av dette, og måtte skifte retorikk. Vi måtte vaere forsiktig og ble naermest skremt ut på sidelinjen», fortalte han på Skavlan.
Ap-hatet var der likevel, og dermed piplet det ut i nettets avkroker. Der er det stygt.
Og i mellomtiden har det skjedd noe med den offentlige samtalen. Den kjennes råere, slemmere, mer hatsk og polarisert.
Tankegods som pleide å begrense seg til avkroker på det skitne nettet dukker opp i stuerene fora. Som på justisministerens Facebook-side.
Men midt oppi det skal vi liksom gå videre, aldri glemme, men ikke si fra. «Don’t mention the war.»
Slik blir ting liggende og ulme i en slags passivaggressiv trykkoker.