La fire av søylene få stå
Bevar to til fire av steinsøylene når stålsøylene kommer. Det vil gi ettertidens generasjoner innblikk i hvordan en skapende kunstner har grepet an et oppdrag på to forskjellige måter.
sivil- arkitekt
ekunsthistoriker
BÅRD BREIVIKS SØYLER på Torgallmenningen har vaert kontroversielle, for å si det mildt. Mange har ment at søylene raserte arkitekt Finn Berners stilrene nyklassisisme, mens andre har hevdet at de tvert imot vitaliserte plassen.
Da arkitekt Per Grieg i 1937 tegnet et funksjonalistiske bygg, Sundt & Co, som en avslutning av plassen mot sør, reiste det seg et skrik av protester.
Men i ettertid ser vi, som vår fremste arkitekturekspert, professor Christian Nordberg-Schulz, uttrykte det, at Sundtbygget «stimulerer Torgallmenningens andre bygninger på en merkelig måte – plassens langvegg er blitt riktig avsluttet, i-en har fått sin prikk».
I OG VED BÅRD Breiviks søyler, er plassen blitt ytterligere vitalisert. Glasstaket sammen med de slanke Breivik-søylene foran hver annen fasadesøyle gir et lett og luftig preg.
Husfasadene får fortsatt stå som den klare omramming av plassrommet. På en diskret måte er glasstaket plassert inn mellom hussøylenes doble kapitelprofil, slik at kapitelene kan sees klart både nedenfra og ovenfra.
At Breiviks søyler strekker seg over glasstaket, fremhever dets transparente, lette karakter, «som lette skyer som leker rundt fjelltoppene». Slik får søylene ikke bare en baerende funksjon, men står frem også som skulpturelle elementer.
Dette var noe Bård Breivik ønsket å videreføre, men ikke fikk aksept for. Derfor vårt forslag til å bevare noen av de opprinnelige søylene.
PÅ GRUNN AV en feilaktig behandling gjort uten kunstnerens viten og vilje, skal nå disse steinsøylene bort og erstattes av blanke stålsøyler – meget vakkert og variert tegnet og vist i modell av Bård Breivik. Den saken går nå sin gang, heldigvis, og vi gleder oss over det.
Bård Breivik var en av Norges fremste skulptører, en original og nyskapende kunstner med en ustoppelig energi og kreativitet. De søylene som ennå står der, viser dette tydelig nok. Stålsøylene som vil erstatte dem er ikke mindre verdifulle – de kommer til å fungere utmerket, om enn på en litt annen måte.
DET ER PÅ DETTE punktet vi kommer med et forslag: Kunne det ikke vaere en idé å la én eller helst to av de gamle søylene få stå på begge sider, for eksempel der glasstakene begynner ved Sundt og Bristol?
Man kunne velge de fire som er mest karakteristiske, og la dem vaere et vitnesbyrd om den opprinnelige planen. Det vil ikke koste mye – basene står der, og søylene er der jo også.
Likevel ville det gjøre en stor forskjell, fordi det ville gi ettertidens generasjoner innblikk i hvordan en skapende kunstner har grepet an et oppdrag på to forskjellige måter. Breivik er jo ikke akkurat godt representert i det offentlige i Bergen. Det er private som har gjort en innsats på dette området.
SÅ NÅ HAR MAN en sjanse som ikke engang er saerlig kostbar. Derfor burde man gripe den.